SOSIALISMENS HERREDØMME:

Om kvinner og menn i Sovjetøkonomien

(The ’Herrschaft’ of Socialism: On women and men in the Soviet economy)

av / by Øystein Gullvåg Holter

English abstract

Using Weber’s concept of “Herrschaft” (dominance, patriarchy), and under the vignette “If any part of the population has been exploited by the system, it is the women” (Hendrick Smith), this paper, written and published in 1984, applies patriarchy and gender system analysis to the Soviet Union. Based on feminist research together with a variety of economic and work life sources (both Western and Soviet) the paper shows that the exploitation rate of women in the USSR was larger than that of men, and that the neo-patriarchal exploitation of women provided a major and overlooked part of the foundation for authoritarian developments and ‘state capitalism’. The paper starts out from an argument that Soviet socialism was never postcapitalist, developing a policy defending motherhood rather than equalizing the genders. “There was no political line for how workers in households like other areas should take power and how women should conquer society’s power positions and capital concentrations”.

The paper is reproduced below (so far, only in Norwegian. Note: errors from OCR may remain).

For further, related analyses, see 2004e: A Theory of Gendercide (in my CV http://home.online.no/~oeholter/ ).

Denne artikkelen fra 1984 er publisert her med forbehold for gjenstående, teknisk forårsakete tekstfeil. Artikkelen ble skannet inn og behandlet via OCR den 21-22.12.2005 ut fra en papirkopi av den opprinnelige publikasjonen i tidsskriftet Materialisten 4, 1984. Et par kommentarer fra 2005 er satt inn i klammeparentes, men artikkelen er ikke endret eller oppdatert ut fra senere forskning.

Artikkelen republiseres ut fra sosiologisk og historisk interesse. Artikkelen oppsummerer forskning om Russland / Sovjet, med viktig kildemateriale knyttet til likestilling og økonomi, og direkte bruk av omlag 40 viktige kilder. Den viser hvordan patriarkat- og kjønnssystem-analyse kan konkretiseres og anvendes, og hvordan forholdet mellom produksjon og reproduksjon preget en samfunnsformasjon. Derfor er artikkelen fortsatt relevant i dag. – For senere analyser som bygger på denne, se 2004e (i min CV).

”Hvis noen stor del av befolkningen har blitt utbyttet av systemet, så er det kvinnene.”

Mange vestlige observatører vil være enige med Hendrick Smith i denne konklusjon i boka ”Russerne”. De vil hevde at det slett ikke har skjedd noen frigjøring, ei heller noen likestilling mellom kvinner og menn. Den vestlige forskningen om kjønnsskiller i Sovjet som har vært gjennomfert de siste åra er preget av skuffete forventninger fra endel kvinneforskere og konstatering av at regimets omtanke for kvinnene mest består i tiltak for å øke fedselsraten (se fotnote 1).

Denne artikkelen gir en sammenfatning av forskning om kvinners stilling i Sovjet og diskuterer kvinnens økonomiske betydning i den sovjetiske krigsøkonomien (fotnote 2).

”...selv den minste mann er framfor deg...”

At kvinneundertrykking eksisterer også i Sovjet er det ingen tvil om. Den har også ofte en åpnere form enn den vi er vant med: russerne så ikke noe unaturlig i at landets delegasjon til FNs kvinnekonferanse i 1975 var ledet av en mann.

Det er heller ingen tvil om at kvinneundertrykking i Sovjet som i vest avler motstand. Myndighetenes poJitikk for a bedre mødres stønadsordninger og fødselsvilkår de siste åra har sin bakgrunn i demografiske overveielser - men også i den uorganiserte men eksisterende russiske kvinnebevegelsens protester. Dårlige vilkår for mødre og økt kvinneundertrykking i yrkeslivet har v_i1 bakgrunnen for motstand fra kvinner som fremdeles opplever en tung dobbelt arbeidsbyrde og politisk og sosial avmakt utenfor husholdet. Motstanden har i endel tilfeller utviklet seg til organiserte og åpne protester. Bare en liten del om nyhetene om dette når vesten – for eksempel da myndighetene ble tvunget til stryke spørsmålet «hvem er husholdets overhode?» fra spørrelista ved siste folketelling, fordi så mange

kvinner svarte med å smelle døra igjen framfor intervjuerne (fotnote 3).

”En mann, selv den minst betydningsfulle, er alltid prioritert framfor deg», skrev en gruppe Leningrad-feminister i et protestskrift til sine medstre i 1979 (4). Denne typen kritikk var såpass farlig for regimet at kvinnenes tidsskrift ble stoppet og illegalisert, og utgiverne selv ble forfulgt, fengslet eller trakassert av KGB. Det er ingen tvil om at de har sympati, og at likkistene fra Afghanistan gradvis gjør den større.

”Det gamle Russland” og kvinnebevegelsen

Langt tilbake i historien har det russiske patriarkatet vært preget av en særegen autoritetsinnretning med vekt på Faderen framfor Sønnen; personlige tjenesteforhold framfor mer anonyme og markedsmessige maktformer; lydighet framfor demokrati; tradisjon framfor nyskaping. Det er ingen tilfeldighet at Politbyrået ser ut som et gamlehjem for menn. Desto mer radikalt har også ”sønnenes og døtrenes” opprør vært, ikke bare i 1917, men også tidligere.

Som Lenin viste var kapita1ismen på innmarsj i Russland allerede tidlig på 1800-tallet (5). Kapitalistiske forhold truet menns tradisjonelle hegemoni. Og på samme måte som i England (fabrikklovene) førte trusselen til en serie ekstraordinære og ikke-økonomiske tiltak for å beskytte patriarkatet. Ett av dem var ekteskapsloven fra 1836 der kona ble avkrevd ”ubetinget lydighet” overfor mannen. Hun måtte ha hans skriftlige tillatelse for å kunne reise, drive handel, eller lønnsarbeid (6).

Etter at leilendingene ble satt fri i 1861 begynte kvinnene å kreve samme frihet. Den russiske kvinnebevegelsen ble raskt radikal, men den var samtidig influert av menn. Den ble politisk radikal men den var konservativ i forhold til familien og målt med dagens feministiske mål. Dette var særlig tydelig i opphøyelsen av moderskapets verdier. Vekten på mødre og på barneproduksjon hadde gamle aner i russisk historie. Det russiske riket var i stadig ekspansjon helt fra den første statsdannelsen i Moskvaomradet på 1400-tallet. Det trengtes stadig menneskemateriale tiI kolonisering. Vi hører om gjentatte koloniseringsbølger østover - og denne politikken er fremdeles aktuell [se nå Anne Applebaum’s Gulag – a history, som er en sterk bekreftelse av dette synet].

Morskultusen i det forrige århundret var knyttet til den urbane og romantiske myten om den kollektivistiske russiske bondefamilien og moras makt i den. Denne forestillingen spilte en stor rolle ikke bare for de utopiske revolusjonære i 1870-åra men også blant bolsjevikene seinere. Moralske og religiøse ideer om kvinnen og moderskapet var en viktig drivkraft i kvinnebevegelsen pa denne tida (7) Med Kollontay, Zetkin og andre i spissen gikk kvinnebevegelsen inn for å forene likestilling med moderskap, ikke en avskaffing av denne rollen.

Den proletære russiske kvinnebevegelsen kjempet for borgerlig-demokratiske rettigheter snarere enn en virkelig kommunistisk [eller: postkapitalistisk] kvinnepolitikk. Innføring av borgerlig-demokratiske forhold mellom kjønnene ble også det nye regimets hovedlinje, på samme vis som i Kina tredve år seinere. Dette er forståelig i et samfunn med arrangerte ekteskap og utstrakt åpen tvang overfor kvinner.

Bolsjevikenes kvinnepolitikk

Mao skrev om «det føydalt-patriarkalske systemet» som ett av de fjellene som tynget ned det kinesiske folket (8). Også for bolsjevikene var det av innlysende viktighet å oppheve iallfall de mest ekstreme og halvføydale formene for kvinneundertrykking, især på det ideologiske området. Staten kunne i lengden ikke overleve uten en ny, sosialistisk bevissthet og kultur i folket; og denne kulturen måtte blant annet rette seg mot en mannsmakt som tjente det gamle systemet. Fortsatt tradisjonell kvinneundertrykking var uforenlig med skapingen av det «nye mennesket» som var bolsjevikenes langsiktige mål.

Det nye kjønnssystemet var et klart framsteg i forhold til det gamle. Dette kan likevel ikke skjule at bolsjevikene manglet en kommunistisk strategi for oppløsningen av patriarkatet. Lenin var inne på at de «objektive forholdenes logikk» i forhold mellom kjønnene nok burde undersøkes - men noe slikt skjedde ikke i praksis, bortsett fra en nokså håpløs debatt om fri kjærlighet (9). I stedet ble ekteskapsnormene og arbeidsdeling i husholdet overtatt og modernisert etter vestlig mønster. På samme vis som i vest ble hovedlinjen å bedre kvinnenes posisjoner innafor dette mønstret, dvs. en likestilling med frigjøring som et mål i det fjerne. En grunnleggende endring av kjønnenes plassering i produksjon og reproduksjon og av mennenes kontroll over lønns- og produksjonsmidler var aldri på dagsordenen. Det fantes ingen linje for hvordan arbeiderne i husholdet som på andre felter skulle ta makta og for hvordan kvinnene skulle erobre samfunnets maktsentra og kapitalkonsentrasjoner.

Bolsjevikene visste at kvinner jobbet dobbelt opp, og alle sa seg enig i at makta skulle til arbeiderne - men ingen foreslo at dobbelt jobb skulle gi dobbelt makt i proleletardiktaturet. Og det trass i at dette diktaturet først oppsto i en by der kvinnene tilmed utgjorde 2/3 av industriarbeiderne (10).

1917-revolusjonen endret ikke mye på den kjønnsmessige arbeidsdelingen. Det russiske mønsteret av merarbeid for kvinnene fortsatte under Sovjet-regjeringen, som Lenin innrømmet. Kvinnene ble, som før, særegent utnyttet direkte gjennom underbetaling i yrkeslivet og indirekte gjennom arbeid som ikke ble kompensert i husholdene.

”Bondekvinnene slet med en tung arbeidsbyrde... likevel forble makta deres liten. Autoritet over husholdet var det mannen som hadde, og han representerte det utad... Den store massen av landsbyer motsto kvinnefrigjøringen. Kvinner ble stoppet med sladder og med fysisk makt fra å delta i landsbyforsamlingene. Kraftig press fra Sovjetregjeringen hevet andelen kvinner i jordbrukssovjetene fra 1 prosent i 1922 tit omlag 10 prosent i 1925. men den virkelige autoriteten - ledelsesverv i

sovjetene og kommunene - forble ps me.,.,!. hc:ndcn_(11).

To forhold bidro tiI at en kommunistisk kvinnepolitikk forble en mangelvare. For det f0rste manglet de revolusjonrere kvinnene selvstendige og effektive maktorganer. Underordningen var gjennomf0rt ogsa i stat og parti, og noen virkelig uavhengig kvinnebevegelse blant bolsjevikene var det ikke snakk om.

”Arbeideropposisjonen” i 1920, med Kollontay som talskvinne, rettet seg bl.a. mot partikontroll over fagforeningene og mot de nye privilegiene. Opposisjonen var dominert av fagforeningsledere, men jeg tror dens basis i stor grad var kvinner. Det faktum at den først og ftemst fikk støtte fra den kvinnedominerte arbeiderklassen i Petersburg kan tyde på det. Arbeideropposisjonen ble knust etter en bølge med streiker, og kvinnenes opposisjon seinere ble splittet opp og spilt ut over sidelinja.

For det andre medvirket idealisme og maktesløshet i opposisjonen til at den i 20-ara ble preget av utopiske krav og forventninger om rask kollektivisering. Etterhvert ble kvinneaktiistenes virksomhet ledet over i mindre farlige former.

Da det ble snakk om likestillingstiltak i Afghanistan og Tyrkia som kunne svekke de muslimske kvinnenes sympati for Sovjetregjeringen, startet den en voldsom propagandakampanje mot slør og undertrykking i islamske omrader. Kampanjen ble betegnende kalt Khujum, angrep. Den førte til represalier mot muslimske kvinner som kastet slør og tradisjoner, og ble innstilt fordi den i stor grad ble en fiasko. Men kampanjen tjente til det som antakelig var hovedhensikten, nemlig å avlede oppmerksomheten fra sentraene der alle framstøt i retning av å oppheve familien og private hushold ble innstilt (12). - Dels var det altså en mangel på selvstendig kvinneorganisering, og dels ble det som fantes spilt ut over sidelinja og splitta opp.

Regimets retrett

Det er vel kjent at Stalin-regjeringen gjennomførte en retrett i familiepolitikken. Ikke bare ble framstøtene for kollektivisering innstilt, politikken ble lagt fullstendig om til et forsvar for den patriarkalske familien. Den «frie» kjønnskjærligheten ble demonstrert ved at avvikere, homofile, ble kastet i fengsel - en politikk som også føres idag (13). Retten til skilsmisse ble snevret inn, barn født utenfor ekteskap ble igjen diskriminert, særlig produktive kvinner fikk medalje. Jeg har tall først fra 1956. Det året brukte statenn 10 milliarder rubler på morsstøtte; over 6 millioner kvinner mottok Ordenen for Fremragende Moderskap, og 58.683 fikk tittelen Morsheltinne (14).

Retretten i 30-åra kan tolkes på flere måter. Kanskje krevde den votdsomme industrireisinga ganske enkelt at andre oppgaver, så som omforming av husholdene, ble prioritert ned. Kvinner ble også trukket ut i industrien i stor skala: av 4 millioner nye arbeidere i 1932-37, var 82 % kvinner. Andre tall viser imidlertid at den kjønnsmessige arbeidsdelingen ikke ble særlig berørt av dette. Størstedelen av kvinnene gikk ut til de dårligste jobbene i de sektorene som hadde minst innflytelse mens merns ”strategiske” poster og sektorer fortsatt var besatt av menn. I metallindustrien utgjorde kvinnene bare 14 prosent i 1939 (15). Tungindustrien ble, som i vest, preget av menn med kvinner bak og i mer perifere jobber. Kvinner tok i stort omfang jobb i perifer industri. Men bakgrunnen var den økonomiske krisa på landsbygda i 1932-3 og det ekstraordinrere behovet for arbeidskraft, snarere enn noen statlig politikk (16).

Stakhanovitsj-bevegelsen og liknende tiltak for storstilt produktivitetsøkning ville vrert utenkelig uten kvinnenes husholdsarbeid. Dersom Stakhanovitsj jobbet 12 timer må vi rekne med at kona hans jobbet 16. Hovedsaken for regimet var å få industrien bygd opp så fort som mulig. At dette krevde den samme mannsdominerte modellen som i vestlig industri ble det sjelden stilt spørsmålstegn ved.

Hvor feilaktig denne ideen var, viste seg under krigen. Det var kvinnenes utrolige innsats direkte i rustningsindustrien som berget Sovjets militære stridsevne. I den hardeste perioden 1941-44 viser en produksjonsindex for industrien (1940 = 100) en årsverdi på 98, 77, 90 og 104 - men for våpenproduksjon viser indexen 140, 186, 224 og 251. ”lmponerende” er et svakt uttrvkk om disse tallene (l7).

Familiepolitikken var knyttet til russisk makt. Regimet gikk snart tilbake til den tsaristiske politikken med a oppmuntre russisk bef6lknings0kning for a sikre' framtidig russisk dominans i unionen. De enorme tapstallene i annen verdenskrig (ca. 20 millioner drepte) ga ytterligei'_ impuls til en slik politikk. En grunn til at dagens regime har fortsatt morskultusen, er frykten for at russerne skal bli en minoritet i unionen - ikke minst i militreret. I 1985 vii russerne utgj0re bare 4S %

av menn i 18 ars alder, og ikke-slaviske minoriteter vii utgj0re 34% 18).

Familiepolitikken under Stalin er ett eksempel pa at statsapparatet fikk en mye klarere patriarkalsk profil enn det hadde hatt i 20-ara. Her har terroren i 30-ara stor betydning. Det er dokumentert at konene til de opposisjonelle ofte fikk samme behandling som mennene sine, inkludert henrettelse 19). Slike politiske enkemord vitner om de mer ekstreme konsekvenser v za musjom, «(a vrere bak mannen", russernes uttrykk for gifte kvinner.

Stalins kone begikk selvmord i 1932 etter opprivende krangler med mannen der hun beskyldte ham for a ”slakte folket” (20). Kollontay overlevde antakelig først og fremst fordi hun holdt munn som ambassadør i Stockholm. Det er vel kjent at terroren fremmet nye borgerlige elementer som hevet seg til maktposisjon ved servilitet og intriger, og det er heller ikke særlig tvil om at den styrket de mest reaksjonære herredømmeformene på mange plan i samfunnet.

Punktum for forsøkene på å oppløse det russiske patriarkatet kan kanskje settes i 1929. Det året ble partiets kvinneavdelinger (sjenotdel) nedlagt, og kvinnespørsmålet ble erklært løst (21).

Likestilling og moderskap

Sovjetregimets hovedlinje fra 30-tallet til i dag kan ikke sies å være prinsipiell ulik den vestlige. Den offisielle målsetningen har vært å bedre kvinners stilling innen et system av kjønnsmessig arbeidsdeling. Jeg skal nå ta opp resultatene av denne politikken.

La oss først se på hva regimet legger i ”likestilling”. Den sovjeliske grunnloven kan vise det. Her slås det først fast at «kvinne og mann i Sovjetunionen har like rettigheter». Deretter følger noen setninger om

hvordan dette sikres gjennom ”utdanning og kvalifisering. belønning og bedriftsmessig videreutvikling”. Det sikres også gjennom ”spesielle tiltak for å beskytte kvinners arbeid og helse; gjennom skaping av betingelser som gjør det mulig for kvinnene å forene yrkesaktivitet og moderskap”. Vi skal se nærmere på disse ”spesielle liltakene” under. Stikkordet her er forening av moderskap og yrkesaktivitet, slik at det sisle legges til rette for det første. Rammen for morsrollen er familien. Ekteskapsloven fra 1969 åpner med å erklære at hovedmålet er ”en videre styrking av Sovjet-familien, basert på kommunistmoralens prinsipper” (22).

Innholdet i likestillingen er preget av særegenhetene ved det sovjetiske kjønnssystemet; særtrekk som i sin tur henger sammen både med kvinnearbeidets økonomiske funksjoner og med den egenartede betydning det får i noe som i formen er en sosialistisk planhusholdning. En del av de kjønnsmessige forskjellene slående. Det åpne, kommersielle og institusjonaliserte kjønnsmarkedet reknes offisielt som et dekadent vestlig påfunn. I Sovjet er det ikke primært fri kjønnskjærlighet og bytteforhold mellom kjønnene som legitimerer menns makt. Idealel er snarere en arbeidsdeling med mødre på den ene siden og menn og kvinner forøvrig på den andre. Satt på spissen er det barn som begrunner mann, ikke motsatt.

To grunntrekk ser ut til å skille det sovjetiske kjønnssystemet fra det vestlige. Dels «moren» snarere enn den mer abstrakte «kvinnen» som den sentrale figuren. Og i forhold til vesten blir systemet opprettholdt mer gjennom åpen autoritet og mindre gjennom tause økonomiske virkemidler. Sett fra et byttesynspunkt er kanskje verdiformene i kjønnssystemet mindre utviklet; markedsmessige kjønnsforhold er iallfall mindre relevante. Derfor er også kjønnsmarkedets ”friheter” mindre ulviklet, og dette har bidratt til at vestlig kultur- og moteindustri som produserer for kjønnsmarkedet har hatt et stort potensielt marked i øst. En Levis-bukse smuglet over grensen har kunnet finansiere reisen for vestlig ungdom, og etterspørselen etter slike produkter er knyttet til deres symbolske frihets- og kjønnsverdi.

Formene for diskriminering av kvinner i yrkesliv og hushold (se under) gir et bilde av et kjønnsforhold som er mer direkte konsentrert om arbeidsdeling og mindre byttepreget enn det vestlige. Kvinnens hovedrolle er sterkere knyttet til hennes srerlige «naturressurs)) som mol'. Vi finner klare paralleller til disse sreregenhetene i den sovjetiske utenrikspolitikken og på andre områder der det er «den sosialistiske arbeidsdelingen» med hver part plassert ut fra sine særlige naturalia, snarere enn det frie marked, som legitimerer utbyuingen.

Diskrimineringen av kvinner gjennomføres i dag systematisk under henvisning til «kvinnens psykososiale natur»; denne naturen har gitt henne en spesiell misjon som er gjenstand for statlig kultus. Breshnevs syn pa moderskapet er iIlustrerende:

«Enhver mann som ikke har kjærlighet for den moren som ga ham liv, ser jeg personlig som mistenkelig. Det er ikke for ingenting at folk snakker om Moderlandet. Den personen som kan forlate og . glemme moren sin. vii ogsa vlere en darlig senn av moderlandet» (23).

Slike sønner er det Sovjet trenger - i Afghanistan, Ethiopia, Tsjekkoslovakia. Ogsa Hitler snakket varmt om mødrenes innsats bak Tysklands heroiske sønner. Selv om motivene er ulike, er det mange paralleller mellom den sovjetiske morskultusen og opphøyningen av kvinners ”myke verdier” i vest, blant annet med en del av fredsbevegelsen som mellomledd.

Likestillingens frukter - kjønnsskillet i yrkeslivet

Den økonomiske utviklinga i 30- og 40-åra var i følge Sovjet-statistikken mer positiv for kvinnene enn den politiske. Selv om de ikke erobret strategiske sektorer, ble rekrutteringen av kvinner fulgt av en viss bedring av stillinga deres.

Som' i England og USA skjedde dette mest på grunn av krigen. For eksempel økte kvinneandelen i lavere administrasjons- og kontorjobber fra 35% i 1940 til 59 % i 1945 - men i 1956 var den sunket til 50 % (24).

I industrien, der kvinneandelen allerede etter første verdenskrig var høyere enn i noe vesllig land, utgjorde kvinnene 41 % i 1940. 51 % i 1945 og 45 % i 1956. Som i de andre krigførende landa, også Hitler-Tyskland, må kvinneandelen i den hardeste perioden i 1943-45 ha vært oppe i 60-70 %, eller mer.

Kløften i utdanning mellom menn og kvinner ble mye mindre i perioden 1930-50. og det ser ut til at ogsa lennskløften ble litt redusert (25). Kvinner ble noe bedre representert i kvalifiserte jobber og på lavere maktnivaer.

Atskillelsen av kvinne- og mannsjobber og sektorer (segregering) ble i følge én vestlig studie litt redusert i perioden 1930-45. Den skjøt først fart i Sovjet etter Stalinperioden. Mens knappe 20 % av de kvinnelige kroppsarbeiderne jobbet i typiske kvinneyrker (yrker med mer enn 3/4 kvinner) i 1939, jobbet 55% i slike yrker i 1970 (26).

I 1øpet av de siste 30 åra har altså skillet mellom kjønnene i yrkeslivet blitt større. Kvinnene er stadig dårligere plassert både funksjonsmessig (f.eks. type bedrift) og hierarkisk (autoritet innen bedriften). På samme mate som i vest har for eksempel kvinneandelen i helsesektoren steget fra 65 % i 1929, til 85 %. i 1945, og samme andel i 1960 og 1970. I utdanningsyrker steg kvin- neandelen fra 58 % i 1940 til 73 % i 1974 (27).

Kjønnsdelinga i dagens Sovjet kommer fram i tall fra 1970. Da utgjorde kvinnene 99 % av alle syke- pleiere, 95% av alle sekretærer, 94% av all kassabetjening, 72 % av alle lærere og 85% av alle tekstilar- Et eksempel er Tsjekkoslovakia, del' beidere. Unntaket som bekrefter regelen er som kjent legene, del' kvinner utgjorde 74% (28). På linje med de andre yrkene over tilhører legene de lavtl0nte. Bitdet er neppe bedret siden 1970.

- en av tre jobber stengt for kvinner

Ut fra sin ”særeregne natur” blir kvinnene stengt ute fra en stadig større del av jobbene i yrkeslivet. I 1975 var bare 714 av totalt 1100 yrkesveier åpne for kvinnene! Begrunnelsen for yrkesforbudet er hensynet til kvinnenes psykiske og fysiske helse. Den offisielle sovjetiske kitden bedyrer at denne diskrimineringen ”utelukkende skjer av hensyn til kvinnenes psykososiale karakteristika”. I 1980 steg tallet på yrkesveier som var stengt for kvinnene fra 386 tit 460 (29).

Omtanken for kvinners helse ma ikke forlede noen til å tro at kvinnene faktisk har lettere jobber enn menn. Sovjeliske undersøkelser dokumenterer, stikk i strid med den offisielle ideologien, at kvinner oftest har de mest slitsomme og fysisk tunge jobbene med størst helseskader (30).

De østeuropeiske landa har i de seinere åra strammet til en lovgivning som i navnet om handler arbeidervern, og som i gavnet stenger kvinnene ute fra .strategiske jobber og sektorer. (Med «strategisk» mener jeg jobber med hey kapitalintensitet eller som på annen måte er plassert sentralt i økonomien slik at streiker svir og arbeidstakerne har en god del potensielle maktmidler). Et eksempel er Tsjekkoslovakia der kwinner er stengt ute fra en rad tungindustrier og er utestengt fra viktige jobber på landsbygda. Fra 1965 ble det forbudt for kvinner å kjøre traktor!

- tungindustri - for menn

Det er en myte at kvinner jobber på linje med menn i industrien. I fø1ge offisielle kilder er den sovjetiske tungindustrien hell dominert av menn, mens 70% av de ansatte i lettindustrien på 1970-tallet var kvinner. Andre anslag gir hele 85 og 95% kvinner i de to viktigste lettindustriene, tekstil og klær, og 85% i matvareindustri (31).

På samme vis som i vest ser det ut til at kvinner blir systematisk utestengt fra kapitalintensive jobber. Det er imidlertid typisk for det sovjetiske herredømmet at utestengning og underordning gjennomføres direkte i politisk og juridisk form (bl.a. både gjennom arbeidskontorer og internt i bedriftene), snarere enn indirekte gjennom markedet.

- toppjobber - for menn

Det er altså stor ”funksjonell” diskriminering i sovjetisk yrkesliv; kvinner blir stengt ute fra de sentrale okonomiske funksjonene. I tillegg er den ”hierarkiske” diskrimineringen (skillet i makt på tvers av økonomiske funksjoner) vel så stor i vest. Et sovjetisk anslag på 1970-tallet viser at mens 31% av mennene og bare 4% av kvinnene hadde høyt faglærte jobber, var 19% av mennene og hele 66% av kvinnene i den nederste kategorien (ufaglærte jobber). I alle sektorer er kvinnene plassert i bånn: de utgjorde 40% av alle ”vitenskapelige arbeidere” i 1973 - men bare 10% av professorene. Kvinnene utgjør en stor andel av legene, men en liten andel blant de med toppjobber - og så videre. I jordbruket var nesten alle i ”mekanisert arbeid” (så som traktorkjøring) menn; blant de med manuelt arbeid var de fleste kvinner. Deres misnøye er en vesentlig bakgrunn for det stagnerende jordbruket (32).

- kvinner i jobb - trass statens planer

I perioden I 950 til I 975 økte den industrielle arbeidskrafta fra 40 til 77 millioner. Kvinneandelen i industri gikk noe ned i tiåret etter krigen - 51% i 1945, 45% i 1956. Deretter var den konstant til 1960, men steg til 49% i 1974. Sammenligner en dette med tallene fra femårsplanene, går det fram at arbeidsstokken har vokst mye mer enn planlagt. Og disse avvikene er dramatiske: i perioden 1950-55 oversteg den reelle økningen planøkningen med 3,8 millioner arbeidere; i perioden 1970-75 var differansen hele 10,4 millioner. Noen slik gigantisk overoppfylling av vekstmalene finnes ikke pa andre felter (33).

En årsak til at arbeidstokken økte så mye mer enn beregnet, er at omlegningen til mindre arbeidskrevende metoder og mer effektiv teknologi gikk seinere enn ventet. En annen arsak var at bedriftene ofte så seg tjent med overbemanning. Da de nye reformene kom i 1965, var ett av hovedproblemene å bli kvitt ”overflødig” arbeidskraft som ut fra de tidligere reglene vanskelig kunne sparkes.

Likevel gir det store gapet mellom plan og realitet grunn til undring. Hadde regimet ventet at kvinnene gradvis skulle gå hjem igjen? Noe slikt ble neppe sagt høyt, men det ble det som regel ikke i vesten heller og i alle de andre krigførende landa ble kvinnene skjøvet ut og titbake til hjemmet i etterkrigsåra. Kanskje var dette planen, også i Sovjet. Men i praksis fortsatte store grupper kvinner å gå ut i industrijobb, igjen mest av økonomiske årsaker (34).

Regimet våget ikke å stenge døra for kvinnene etter 1965-reformene, i form av strengere ”arbeidervern”; men kampanjer og digre subsidier til moderskapet spilte samme rolle alt fra 50-åra. Kvinnene svarte nei; og etter hvert begynte sovjetiske myndigheter å henføre fallende fødselsrate, skilsmisser og andre ”sosiale kriser” til kvinners lønnsarbeid - i Sovjet som i vest. Etter å ha behandlet løsningen av ”problemet” med kvinner i godt betalte mannsyrker (”arbeidervern”) skriver Alec Nove i sitt standardverk om USSR's økonomiske historie: ”De fleste kvinner fortsatte å jobbe, og dette skapte et annet problem: små familier” (35). Han mener selvsagt skilsmisseraten, som galloperte oppover i 1960-åra. Noves vurdering er på linje med Sovjetmennenes egen. I 1968 ønsket 8 av 10 kvinner i Sovjet lønnsarbeid, mens 7 av 10 menn ville ha dem hjemme.

- økende lønnsgap

Før revolusjonen tjente kvinner anslagsvis 60 % av menns lønn (heltids sysselsatte). Dette forholdet har heller ikke endret seg dramatisk seinere. På samme måte som i vest er det snakk om mindre forandringer i lønnsgapet.

Myndighetene publiserer typisk nok ikke lønnsstatistikk skilt etter kjønn. Vi må derfor ty til indirekte tall, så som lønnsnivået i typiske kvinnesektorer i forhold til gjennomsnittet, og bruke vestlige anslag.

Mens lønnsnivået i helsesektoren i 1932 tilsvarte 85 % av nivået i industri, og nivået i utdanning tilsvarte hele 111 % av industriens, var lønnsnivået i helse sunket til 65 % av industriens i 1970 og utdanning hadde sunket til 77 %. Endringen skjedde for det meste fra 1950-tallet og seinere. Det høye lonnsnivaet i utdanning i 1932 har sammenheng med at mange av arbeidstakerne her tilhørte det som ennå var høystatusgrupper, og etterspørselen etter lærere i forbindelse med de store kampanjene mot analfabetismen.Menn utgjorde 46 % av arbeidstakerne; først etter krigen ble utdanning en klart kvinnedominert sektor med når 3/4 kvinner. Derimot har kvinneandelen i helse vært høy (70-85 %) i hele perioden 1930-70, så tallene tyder på at lønnsgapet mellom kjønnene var mindre i 30-åra enn det ble seinere (36).

Det er dokumentert økende lønnsskilnad fra 1960 til 1975, og i følge et vestlig anslag midt på 1970-tallet mottok kvinnene mindre enn ¼ av samlet lønnsutbetaling - trass i at de utgjorde mer enn halvparten av yrkesbefolkningen. Andre anslag varierer mellom 1/4 og 1/3 (37). Til sammenlikning mottok kvinner i Norge 29 % av all lønnsinntekt i 1979. Sovjetiske kvinner gjør en betydtig større andel av det samlede lønnsarbeid, og tallene tyder derfor på at lønnsgapet er vesentlig større enn i Norge.

- sosialistiske oppvasker

Et omfattende husarbeid som er mer arbeidskrevende enn i vest er vel dokumentert. Sovjetisk tidsnyttingsstatistikk viser at kvinner i 1923 brukte 37 timer i uka på ”husarbeid”, menn 13 timer. I 1959 var tallene 32 og 19, i 1968 33 og 18. Arbeidet er her svært snevert definert og de absolutte størrelsene er lite å stole på. Men ettersom de samme metoder og kategorier er brukt, gir de et bilde av den totale stillstanden som har preget ”sosialismen” på dette området.

Tallene viser at tida kvinner bruker på matlaging ble halvert fra 18.8 til 10.3 timer pr. uke i perioden 1923-68. men samtidig økte tida brukt på rengjøring fra 2.7 til 4.5 imer, vask og slell av klær økte fra 5 til 5.8 limer, på innkjøpfra 1.5 til 5.8 timer (fordi menn gjorde det meste av innkjøpene i 1920-åra) og omsorg for barn økte fra 3.8 til 5.8 timer. Samlet sank den ukentlige arbeidstida for kvinner i husholdet fra 36.7 til 33.2 timer (38).

Mange har hevdet at husholdsarbeidet i mye større grad enn i vest er konas eneansvar. Sikre tall og sammenliknbare kategorier mangler. En undersøkelse av kjønnsmessig arbeidsdeling i husholdet viste at kvinnene på 1970-tallet gjorde 75 %, av husarbeidet selv, mens mennene ”hjalp til” med resten (39). En detaljert studie av arbeidere i Pskov i 1973 viste at kvinner jobbet 4.1 time i huset pr. hverdag, menn 1.4 timer. I Norge 1972 brukte (alle) menn i suitt 0.6 timer i huset pr. dag, kvinner 4.3 timer. Andre resultater tyder på at det faktisk er en skeivere fordeling i sovjetiske hushold, men forskjellen bør ikke overdrives.

- barnehager - få og dårlige

I 1962 hadde bare 12 % av barn mellom 1 og 3 år plass på daghjem, og 20 % av barn mellom 3 og 6 år. Som i vest ble daghjemsystemet utbygd. Men i 1970 fikk bare 50 % av barn (5-7 år) i byene og 30 % av

barna pa landsbygda plass på daghjem. Seinere har utbyggingstakten gått ned. Et nyere anslag viser at bare 1 av 16 barn får plass på spedbarnsstuene for barn opp til 1 år. Den samlete barnehagedekningen 1980 var omlag 20 % i Norge, og anslagsvis 35 % i Sovjet (40).

Hver fjerde mor var misfornøyd med kvaliteten på omsorgen (stuene hadde 2 voksne pr. 25-30 barn). Misnøyen med barnehagene – dekningen, barn pr. ansatt og de ansattes kvalifisering - har vært meget stor (41). Stønader til mødre er helt avhengig av barnetallet. Mødre med få barn får bare symbolske summer, og synkende barnetall har gjort stønadsordningene irrelevante i den vestlige delen av Sovjet.

- det var en gang et medlem...

Joda, det har faktisk vært et kvinnelig medlem av Politbyrået; ett eneste på 67 år. Y.E. Furtseva kom inn som en lojal støtte til Khrustsjov. Hun viste seg dyktig og ble derfor sittende etter hans fall.

Midt på 1970-tallet var bare 6 av de 250 ledende stillingene i statsapparatet besatt av kvinner. Jeg har nevnt at det russiske patriarkatet mer enn det vestlige baserer seg på åpen tvang, og et uttrykk for dette er den nesten totale mangelen på politisk makt for kvinner. Dersom en inkluderer ledere på svært lavt nivå for å sminke litt på sannheten slik sovjetiske publikasjoner gjerne gjør, blir bildet noe endret. Som i vest har kvinner større adgang til høyere stillinger i sektorer med liten økonomisk innflytelse - et anslag gir 30-50 % kvinner i høyere stillinger i sosialadministrasjonen, 10-15 % i helse og utdanning - men under 1 % i Gosplan-administrasjonen og jordbruksadministrasjon (42).

Kvinnearbeidets ekonomiske betydning

Videre kommentarer om sovjetisk likestilling, enn si kvinnefrigjøring, er overflødig. Kvinnene har dobbelt arbeid, for liten belønning, og har svært lite makt. Vi går derfor over til det mer relevante spørsmalet om hvordan utbyttingen av kvinner skjer, og hvilke konsekvenser den har for Sovjet-økonomien som helhet.

l vest kommer merverdien fra utbytting av kvinnene i hushold og yrkesliv b1.a. til syne i yrkeslivet gjennom økt produktivitet i A-laget (typisk menn) og lave arbeidskostnader for bransjene som sysselsetter B-laget (typisk kvinner). Karakteren av sovjetisk yrkesliv og hushold gir grunn til å tro at den siste faktoren (direkte ekstra-merverdi fra kvinner i industrien) har spilt størst rolle. Den amerikanske modellen med høyproduktive menn og kvinner bak er mindre relevant.

- ” kvinnene jobber mens, mennene ser på”

Sovjetisk statistikk viser som nevnt ikke engang lønnstall fordelt på kjønn. Særegen utbytting og profitt fra kvinnene er helt mørkelagt. I tidsskriftet som ble forbudt skrev feministene i Leningrad følgende om økonomene og planleggerne: ”Disse fariseerne legger ikke merke til at kvinnen trekker lasset, mens mannen troner på toppen og driver i henne framover” (43).

I mangel av tall må vi ta i betraktning et stort kulturelt og kvalitativt materiale som illustrerer arbeidsdelingen mellom kjønnene, iallfall slik russerne oppfatter den. Et gjennomgangstema i denne tradisjonen er at kvinnene jobber langt hardere enn mennene, også i yrkesfivet. Dette er også inntrykket vestlige observatører får, og det bekreftes av russerne selv i det minste på det satiriske og humoristiske planet.

Et typisk eksempel er den vitsen Smith gjenforteller som sammenlikner kvinnesynet til en engelskmann, franskmann og en russer. Engelskmannen er en snobb, franskmannen driver elskov engros, men når russeren blir spurt om hvor kvinnene er, svarer han nedlatende at ”massene er ute og jobber på jordene”. Alle rapporter jeg har sett er entydige på dette punktet: kvinner må jobbe mye hardere enn menn. I ærlige øyeblikk har også regimets talsmenn sagt det samme. ”Kvinnene jobber, mens mennene ser på”, uttalte Khrustsjov etter en rundreise seint i 1950-åra.

- større produktivitet i kvinnearbeid

Helt uten tall står vi imidlertid ikke. Den offisielle statistikken som er gjengitt under viser årlige endringer i produktivitet i industrien.

	1961-65	1966-70	1971-75	1976-80
Arbeidsproduktivitet	5.8	6.8	4.1	3.2
Kapitalproduktivitet	-2.8	-0.6	-2.8	-3.0

Tallene viser den synkende produktiviteten i industrien, uansett målemetode (44). ”Produktivitet” er et ideologisk uttrykk i Sovjet, og prisforhold og uklare målemetoder gjør at en bør være varsom i tolkningen av produktivitetstall. Sovjet-økonomer rekner selv med at omlag 3/4 av arbeidsproduktiviteten avhenger av teknologiske forhold, bare 1/4 avhenger av arbeidskraftas ytelse og organisering. Likevel er det klart at arbeidskrafta spiller noe sterkere inn i dette målet enn i målet for kapitalproduktivitet, og tallene kan derfor tolkes i retning av at arbeidsintensiv industri har bedre resultater enn kapitalintensiv industri.

Bransjestudier peker i samme retning. En amerikansk rapport forteller om betydelige problemer med å øke arbeidsproduktiviteten i den store, mannsdominerte og høyt prioriterte maskinsektoren (45). Det finnes også tall som viser at lett maskinindustri, med høyere kvinneandel, iallfall i lange perioder har hatt større arbeidsproduktivitet enn tungindustrien.

En undersøkelse av sovjetisk detaljhandel konkluderer med at ”denne sektoren har hatt betydlig større vekst enn det sovjetiske bruttonasjonalproduktet i hele perioden etter 1950” med unntak av åra 1975-8. Dette gjelder også tallene for produktivitet; tendensen til slowdown (som gjaldt alle sektorer på 1960-tallet berørte detaljhandelen sterkt, men nedgangen var knyttet til eksterne markedsforhold. Detaljhandelen sysselsatte 7 % av arbeidsstokken i 1978, og av disse var minst tre fjerdedeler kvinner. Årlig arbeidstid lå omlag ti prosent over gjennomsnittet; lønna lå under (46).

Detaljhandel er altså ett eksempel på en sektor med høy kvinneandel og høy produktivitet - trass i lang arbeidstid og lav lønn. Generelt er det tegn til at fall i produktiviteten i kvinnebransjer i enkeltperioder skyldes eksterne faktorer, især manglende leveranser (fra bransjer og gjennom kanaler dominert av menn).

Som nevnt er sovjetisk ”arbeidsproduktivitet” i høy grad en ”teknologiproduktivitet”. Med en slik målemetode skulle en ventet at de relativt teknologifattige kvinnesektorene lå betydelig bak de andre i produktivitetsutviklingen. Men dette er bare delvis titfelle. Ut fra offisiell Comecon-statistikk var det bare ingeniør- og metaIlarbeid og kjemisk industri som i syttiåra hadde vesentlig bedre produktivitetsutvikling enn resten av industrien, og bakgrunnen for dette er ganske sikkert politisk prioritering og teknologisk endring. For øvrig var det ikke vesentlige forskjeller mellom bransjene. Kvinnebransjer som tekslil og malvare gjorde det nesten like bra som jern-,b yggvare- og andre mannsdominerte industrier. Ettersom sistnevnte har mer politisk tyngde (se under) og leknologi, må det vrere andre faktorer, så som mer effektiv utbytting av arbeidskrafta, som spiller inn i kvinnebransjene (47).

- ”blat” og rot

Store deler av sovjetisk industri er delt i tre produksjonslinjer - i prioritert rekkefølge: til forsvaret, til eksport, og til hjemmemarkedet. Det er framfor alt den siste delen som fremdeles er preget av den ineffektiviteten som vesten moret seg over (og overdrev) på 1960-tallet. Men generelt er det fremdeles store problemer knyttet til manglende leveranser, dårlige produkter, flaskehalser. Bak den offisielle planleggingen og kommandostrukturen lever sovjetøkonomien sitt eget liv, med et rikt uformelt nettverk av transaksjoner og tjenester. Også dette er dominert av menn. og, det fungerer etter prinsippet om utveksling av ”blat” - fordeler.

Blat-nettverket og den uoffisielle økonomien fungerer ofte som et sikkerhetsnett når plan og leveranser svikter. Samtidig er det de sterke organene, bedriftene og sektorene som drar fordel av nettet. I sin tur skaper det stadig vanskeligheter for planleggerne og svikt i de offisielle kanalene. Det er liten tvil om at mannlige privilegier i yrkeslivet bidrar til sommel og rot og koster staten atskillig mer enn i vest. Blat-systemer bidrar også til mer effektiv utnytting av arbeidskraften i den veletablerte delen av den mannlige arbeiderklassen. En årsak til høy produktivitet blant kvinner er at innføring av nye arbeidsmetoder og utsugingsteknikker (især samlebåndsmetoder) skjedde først på kvinnearbeidsplasser der motstanden var minst og tilpasningsdyktigheten størst.

- større profitt fra kvinnene

Kvinner tjener omlag 60 % av menn. Dersom vi beskjedent antar at en kvinnes arbeidstime har samme produktivitet som en manns, vil kvinnearbeide gi en ekstra gevinst pa 40 %. Hvor mye større den faktiske profitten fra kvinnebransjene blir, avhenger av kapitalens sammensetning og av andre forhold, men det er ikke vanskelig å se at den totale gevinsten blir stor og har betydning for systemet som helhet.

Ettersom produktivitetsmålene tilmed ser ut til å slå ut i kvinnenes favør, blir forskjellen i avkastning så stor at den også kommer klart fram i offisiell statistikk for profitabilitet. Tabellen under gir et mål for profitabilitet for industrien totalt (omlag halvparten menn og kvinner), for metallindustri (ca. 80 % menn) og lettindustri (især tekstil og klær; omlag 85 % kvinner).

	1965	1972	1978
Totalt industri	13.0	19.3	13.5
Maskin og metall	16.7	20.2	15.2
Lettindustri	29.9	36.9	25.3

Som en ser er forskjellen gjennomgående i perioden. Det er typiske mannsbransjer, som kull, elektrisitet, byggvarer og metallurgi (ikke med her) som holder totaltallene nede. Det er mange problemer med det profittmalet sovjet-økonomene her har brukt, men Nove (som tabellen er hentet fra) gjør det klart at forskjellen umulig bare kan skrive seg fra dem. Jeg vil derfor foreslå en enkel forklaring som Nove ikke tar opp; lettindustrien er mest preget av kvinnearbeid og derfor mest lønnsom. Generellt stemmer profitt-tallene godt overens med kvinneandelen i bransjene (48).

En sjelden åpenhjertig sovjetisk artikkel om profitt og investeringsavgift bekrefter dette bildet. Lettindustrien er Sovjets mest lønnsomme, og den bransjevise investeringsavgiften som forfatteren foreslår er derfor høyest her - og tilmed med en slik gradert avgift blir foretakenes egen profittandel (etter betalt avgift) større her, enn i noen annen bransje (49).

En amerikansk oversikt over profittrater i sovjetiske bransjer i 1972 går i samme retning. Her er også subsidier og skatt med. Trass i at store deler av matvare- og lettindustrien er sterkt skattlagt (moms på konsumvarer er en vesentlig statsinntekt) mens produksjonsmiddelindustriene ikke er det, er profittraten omlag halvannen gang større i de førstnevnte. Subsidier kan ha bidratt noe til de gode resultatene i matvareindustri, men ikke i lettindustri (50).

Et annet mål på effektiviteten i kvinne- og mannsdominerte bransjer kan vi få ved å se på bearbeidingsverdien, dvs. bransjens resultat minus innkjøp fra andre bransjer. Her har jeg sovjetiske tall fra 1970, og for de to største gruppene blir tendensen bekreftet. Lettindustrien sto for 8 % av industriens totale bearbeidingsverdi og 16% av dens sysselsetting; metallindustri sto for 11 % av bearbeidingsverdien men opp mot 39 % av sysselsettingen (kategoriene er ikke helt identiske). Bearbeidingsverdi pr. sysselsatt var altså nesten dobbelt så stor i lettindustrien (51).

En amerikansk berekning av årsproduksjonen i Sovjet i 1972 viser at mat- og lettindustri, som bare sto for 16 % av verdien av den totale årsproduksjonen, bidro med hele 39 % av årets ”value added” (bearbeidingsverdi) (52).

De profitable konsumindustriene sysselsetter i all hovedsak kvinner. Kvinner utgjorde i 1970 85 % av tekstilarbeiderne, 95 % av arbeiderne i klesproduksjon og 82 % av arbeiderne i matvareproduksjon (59). De lite profitable tungindustriene er derimot dominert av menn. Unntaket til denne regelen er primært olje- og gassindustri som både har høy profitt og stor andel menn - men denne bransjen er preget av helt spesielle prisforhold verden over. Dersom kvinner koster 60 % av menn og er omlag like produktive, er det rimelig å vente at kvinnebransjer viser et pent resultal. Spørsmålet blir derfor om lønnsomhetsforskjellen kan føres tilbake tiI andre faktorer enn det billige kvinnearbeidet. Det er selvfølgelig mulig at effekten av subsidier eller andre statstiltak kan ha sneket seg inn i større grad enn det amerikanske og sovjetiske økonomer selv redegjør for. Men jeg har vanskelig for å se hvorfor et system som konsekvent har prioritert tungindustrien, Ja som tilmed har funnet opp en ”lov om foretrukket investering” i denne sektoren, skulle ordne statistikken slik. Det omvendte ville vært mer sannsynlig.

- men tungindustrien tar gevinsten

Selv om lettindustri og andre kvinnesektorer er de mest lønnsomme, er det tungindustrien som har den mest sentraliserte organiseringa, de sterste kapitalmengdene, og størst politisk tyngde. Dette er en av årsakene til at den prioriteres i statsplanene. Tungindustrien er også nærmere knyttet til den ”internasjonale arbeidsdelingen” mellom Sovjet og satelittlanda. Det er typisk at disse landa, især i den tredje verden, tvinges inn under sovjetisk inntlytelse gjennom lån- og stønadsvilkår som gjør mottakerne avhengig av sovjetisk tungindustri. Framfor å satse på indre effektivisering, især i bransjer dominert av menn, har myndighetene brukt det interne overskuddet på fortsatt utbygging av tungindustrien og på forsvaret. Begge disse har spilt en stor rolle for Sovjets lukrative utenrikshandel i egen interessesfære.

Dette betyr at ekstraprofitten fra kvinnearbeidet har vært brukt til å utvide tilgangen til ekstraprofitt utenfra, hvilket bekrefter den intime tilknytningen me/lom Sovjetpatriarkatet innad og sosialimperialismen utad. Den ”dysfunksjonelle” karakteren av det sovjetiske herredemme viser seg ved at myndighetenes planer om videreutbygging i mer profitable sektorer innad gang på gang er blitt hindret.

Fra slutten av 1950-åra er det vel kjent at tungindustrien gjennom press har påvirket satsingen i statsplanene. I en index med 1950 = 100, økte tungindustriens årsverdi til 565 i 1970 og til 1040 i 1980. Konsumvareindustrien okte til 419 i 1970 og bare til 695 i 1980. Tallene avspeiler opprustninga, og også tungindustriens generelle evne til å få sine interesser igjennem. Trass dette gir også den aller nyeste statistikken indikasjoner på at lettindustrien med mange kvinner i virkeligheten er mer protitabel enn tungindustrien - eksempelvis var det problemer i jordbruks- og anleggssektorene, ikke i lettindustrien selv, som forarsaket at den ikke økte mer enn tungindustrien slik det var planlagt i perioden 1970-75. Konsumet økte noe og antakelig også lønnsomheten i berørte bransjer. I samme periode kjempet kapitalen i tungindustri mot å bli nedprioritert i planene. Bruttoinvesteringene i fast kapital i sektoren sank fra 6.8 % årlig til 3.9 % - men tilmed dette var en mindre reduksjon enn det som var planens målsetning (53).

Konklusjon

Pruduktivitetstall, bransjestudier og kvalitative materialer viser at Sovjetkvinnenes arbeidskraft neppe er mindre produktiv enn den mannlige. Samtidig er den mye billigere. Jeg har referert 5 undersekelser som viser resultatet av dette: betydelig større avkastning i kvinnesektorer. Jeg har ikke funnet undersøkelser som peker mot, og heller ikke andre sannsynlige forklaringer av hvorfor kvinnebransjer er så mye mer lønnsomme. Konklusjonen må derfor bli: del sovjetiske patriarkatet innbefatter en særegen utbytting av kvinner i industrien. Denne utbyttinga skjer systematisk og i stor skala, slik at merverdien fra kvinnene har avgjørende betydning for industrien som helhet. Tungindustri og forsvar får mye av gevinsten, slik at den i neste omgang bidrar til Sovjets dominans over satelittstatene. Det er klare indikasjoner på en slik regulær overføring av merverdi fra kvinnene til imperialistisk bruk utad.

Industrien er bare ett av feltene for utbytting av kvinners arbeid. Når Sovjet trass i sosialistiske framstøt skyver nesten like mye hjem'mearbeid over på kvinnenes skuldre idag som i tsarens dager, er det nærliggende å tro at også dette arbeidet opprettholdes av sterke protittinteresser. Delingen av makt og arbeid i hjemmene er jo bl.a. en vesentlig bakgrunn for resultatene i industrien.

Som vi har sett er det få tegn til at omfanget av kvinners totale arbeidsdag, relativt til menns, har endret seg vesentlig siden 1917. Ut fra dagens materiale har jeg vist at kvinnearbeidet har avgjørende økonomiske funksjoner. Lite tyder på at det ikke også hadde slike funksjoner tidligere. Utbytting av kvinner og de produksjonsforholda som regulerte den, patriarkatet, må ha bidratt vesentlig til sosialismens tragiske skjebne i Sovjet.

Hvordan kan det ha skjedd? Jeg har skissert tre hovedlinjer i utviklingen. Dels hadde det russiske patriarkatet en sterk ideologisk og kulturell inntlytelse på utviklingen. Dels la det et viktig fundament for nye borgerlige klasseforhold. Dels foregikk en fortsatt utbytting av kvinner i hushold og yrkesliv.

Noen vil kanskje si at ”utbytting” ikke fantes i den sosialistiske perioden (var husholdene sosialistiske?), Men forskjellen i makt. og arbeidsdeling mellom kjennene før og etter [det noen har kalt] ”kontrarevolusjonen” (seinest i 1956) var som vist svært liten. Den økonomiske gevinsten av kvinnearbeidet var tilstede i hele perioden, uansett hvilket navn vi setter på den.

Forbindelsen mellom kvinneundertrykking og kapitalistisk gjenreising avhenger av hvordan en vurderer karakteren av kvinners merarbeid. Her kan det være lærerikt å studere den sovjetiske oppfatninga. I følge dagens sovjetiske marxisme eksisterer ikke noe spesielt merarbeid utført av kvinner. I den grad det omtales, er det bare som ”konkret arbeid” i Marx' forstand. Det er beklagelig at kvinner p enkelte områder fremdeles har større byrder enn menn; men dette har ikke noe med den sosialistiske økonomien å gjøre. Det eksisterer ingen utbytting i Sovjet, enda mindre noen særegen utbytting av kvinner, og slett ikke noe patriarkat som holder den vedlike.

Argumentasjonen minner slerkt om forsvaret av Sovjet som sosialistisk samfunn. De samme ”ortodokse” definisjonene usynliggjør henholdsvis utbyttingen av kvinner i husholdene og av arbeidere generelt i den sovjetiske statshusholdningen. Det heter i begge tilfelle at arbeidet ikke tar form av verdi, det er bare produksjon av bruksverdier; arbeidskrafta selges ikke på markedet; Arbeidet styres etter behov, ikke etter profitt.

Bakgrunnen for det sovjetiske synet (også velkjent i vest) er at husholdet ikke er del av den umiddelbare produksjonsprosessen. Alle kan se forskjellen på ”fabrikken” og ”familien”. Saka stiller seg annerledes dersom utgangspunktet ikke er fabrikken og lønnsarbeidet men gjenskapingen av den sosiale kapitalen. Denne prosessen er vesentlig forskjellig fra gjenskapingen av enkeltkapitalene i den umiddelbare produksjonsprosessen (”fabrikken”), noe Marx klargjør i bind 1 av Kapitalen. Det er liten tvil om at den sosiale kapitalen og den helhetlige produksjonsprosessen er overordnet i Marx analyse. Og her er Marx glassklar:

”Arbeiderens individuelle konsum er for ham selv uproduktivt, for det gjenskaper bare et trengende individ, men det er produktivt for kapitalistene og staten, for det er produksjon av kraften som skaper fremmed rikdom. Fra et sosialt standpunkt er altså arbeiderklassen, også utenfor den umiddelbare arbeidsprosessen, like mye et tilbehør til kapitalen som det døde arbeidsinstrumentet. Tilmed dens individuelle konsum er, innen visse grenser, bare et moment i kapitalens gjenskapningsprosess.” (60)

Bare når dette blir retusjert bort, slik at bare den umiddelbare produksjonsprosessen blir igjen, er det mulig å betrakte husholdene og produksjonen av arbeidskraft der (”individuelt konsum” hos Marx) som noe som ligger utenfor kapitalens gjenskapningsprosess. Det var i all hovedsak slik bolsjevikene så det,

iallfall fra Stalins tid.

Og bolsjevikenes syn hadde store konsekvenser. Det er nær sammenheng mellom reduksjonen av kapital til enkeltkapital og av økonomi til umiddelbar produksjon - og det faktum at ”kapitalistisk gjenreising” i Sovjet betydde framvekst nettopp av sosial kapital, kapitalen som helhet, primært i statlig form. Dette skjedde før reformene på slutten av 1960-tallet da også de enkelte kapitalene kom fram i dagslys ved at den enkelte, umiddelbare produksjonsprosess ble lagt om ut fra profittmotivet.

Fra midten av 1920-åra ble bolsjevikenes linje - positivt tolket – å avskaffe arbeidskraftas kapitalkarakter indirekte, dvs. ved a avskaffe varekarakteren av annen produksjon. Historia har vist at dette ikke lyktes. Utviklinga bekrefter Marx' ord om at arbeidskrafta er kapitalismens sentrale vare og at produksjon, ikke distribusjonen er det avgjørende - også av denne varen. Ikke bare dukket arbeidskraftas varekarakter gang pa gang fram, trass i den sosialistiske distribusjonen. Mer grunnleggende

viste del seg umulig å skape en reell arbeiderkontroll i produksjonen og i statsapparatet som kunne stå imot byråkratisering og nye borgerlige framstøt. Hvorfor ikke?

Åpenbart fordi arbeiderklassens organisering på lengre sikt ikke var overlegen den borgerlige. Og hva var grunnlaget for arbeiderklassens egen organisering? Den politiske organiseringa i parti og masseorganisasjoner skulle samle klassen som ett kampdyktig kollektiv. Men i realiteten var den delt innad, i to klasser. I realiteten var det økonomiske grunnlaget ikke kollektivt – men tvert om privat produksjon ay arbeidskraft gjennom utbytting av kvinner. Derfor er det ikke særlig merkelig at det sosialistiske mennesket som bolsjevikene drømte om, aldri så dagens lys.

Fotnoter

1 Se f eks. Elenea Heitlinger: Womell and State Socialism. London 1977. s. 191-8.

2 Jeg vil især takke Tor Iversen, Ragnar Næss og Annick Prieur for kommentarer og Pål Ytreberg for materiale. Det er særlig innen emnene russisk historie og resultatene av sovjetisk likestillingspolitikk at kvinneforskning i vest har gilt nye innsikter. Kildene innen det siste fellet, der jeg særlig har halt nytte av McAuley, Atkinson og Lapidus, er referert i notene under.

3 Lionel Kochan og Richard Abraham: The Making of Modem Russia. Haramondsworth 1983. s. 472.

4 Kvinnen og Russland. Pax Oslo 1980. s. 47.

5 Lenin: The Development of Capitalism in Russia. CW3. s. 178, 112.

6 Richard Sites: TIre Womell's Liberation Movement in Russia. Princeton 1978, s.6-8.

7 Barbara Engel: Mothers & Daughters. Cambridge 1983, s. 7-8, 200 fr.

8 Mao Tse-lUng: Selecled Works I. s. 44.

9 Se Borchgrewinck. Holter og Solheim: Marxismen og det privatelivet, Malerialisten 3/82. s. 14-22.

10 Th Making s. 336. I 1921 var det 70.000 kvinner i Dcn Røde Arme.

11 The. Shanin: The Akuard Class. Oxford 1971.

12 The Making s. 155

13 The Making s. 454. jfr. Alexallder Werth: Russland - håp & frykt. Oslo 1974, s. 51.

14 N. Tatrinova og E.. Kurshunova: Living and Working conditions of women in the USSR.

International Labour Revlev 1960 s. 352.

15 Kvinnene var 14 % av metallarbeiderne i 1939, 18% i 1959. Dorothy Atkinson & co. red.: Women In Russia. Hassocks 1978 s. 200.

16 Alec Nove: Economic History of USSR. s. 233.

17 Samme sted s. 273.

18 Rekrutter: Jens Chr. Andvig i Internasjonal Politikk nr. 36. 1982.

19 Robert Conquest: The Greal Terror. s. 104, Hammondsworth 1971.

20 Samme sted. s. 355.

21 Tine Andersen: Denl Kontrollerende Kvindelighed. Aalborg 1982 s.107.

22 Grunnlovstektsen er oversatt fra Gert Meyer, red.: Das politische und gesellschaftilche system der USSR. Køln 1980 s. 52. Familielov fra St. George: Våre søstre i Sovjet. Oslo 1974. s. 52.

23 The Making s. 436.

24 “40 years of Soviet Power" Moskva 1958 s 241; Tatarinova s. 356 gir 51 %. kvinner i kontorjobber i 1958.

25 R.A. Clarke: Sovjet Economic Facts 1917-70. Maxmillan 1972. s.26. Segregering noe redusert: Atkinson 203; stemmer også med McAuIcy (se under) s. 52 ff.