I et innlegg i Aftenposten impliserer Bernt Hagtvet at Mao var den største forbryteren i det 20. århundret, eller iallfall, at han skapte den største forbrytelsen, ut fra at “Det store spranget” skapte sult og ledet til kanskje 45 – 70 millioner døde. Mer enn noen annen humanitær katastrofe i århundret.
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Op9kWA/et-diktatur-speiler-seg-selv-bernt-hagtvet
Hagtvet bygger særlig på Frank Dikötters bøker, “Mao’s Great Famine. The History of China’s Most Devastating Catastrophe 1958-62 (2010)” og “The Tragedy of Liberation (2013)”.
Hagtvet oppsummerer at materialet “viser at Mao Zedong er den hovedansvarlige for sultkatastrofene. .. Tanken var å gi den kinesiske økonomien et elektrosjokk og ta igjen Storbritannia på en generasjon eller kortere.” Det gikk dårlig, og ledet til sult.
Hagtvets (og Diköttters) analyse av det kinesiske kommunistpartiet er viktig, og stemmer med en del andre historiske kilder i min bokhylle. Men den bør nyanseres og ses i sammenheng. Det kan virke som om Hagtvet har en egen agenda, i forhold til folk i Norge som “svermet” for Mao. Dette kan – igjen – kanskje være OK, men det må bringes ned på bakkenivå. Hagtvedt nevner norske intellektuelle som – etter sigende – svermet for Kina (f eks Johan Galtung). Det blir for snevert, og kan oppleves som mobbing.
Mer prinsippielt setter jeg et negativt fortegn framfor en fortelling som skal gjøre Det store spranget til den største menneskeskapte forbrytelsen i det 20 århundret.
Hva med holocaust, Hagtvet? Hva med det industrielle mordet på hele folkegrupper? Dette er da mye viktigere, enn bare de totale tallene for ofre av ulike staters mer eller mindre forbryterske politikk?
Ann Applebaum, amerikansk historiker, analyserer dette i sin bok om det sovjetiske Gulag-systemet med konsentrasjonsleire. Ja, skriver hun, systemet drepte flere, i kombinasjon med sult osv, enn det tyske nazi-systemet. Stalinistene hadde arbeidsleire der mange døde – men nazistene laget dødsleire. Uten parallell i Gulag-systemet. Stalinistenes leire var i hovedsak “økonomiske”, skriver hun, mens nazistenes leire i hovedsak var “straffende” (punitive). Selv om andre feilslåtte og autoritære inngrep skapte store dødstall, er det ingen tvil om at nazismen var den største forbrytelsen mot menneskeheten. Nazismen drepte ikke bare millioner av jøder, påståtte kommunister, demokrater, avvikere og oppviglere (i tillegg til såkalte “undermennesker” inkludert funksjonshemmede) tvers gjennom sitt maktområde, den skapte også en situasjon der 50 millioner, eller mer, måtte bøte med livet, i annen verdenskrig. Med mange flere sårede, ødelagt fysisk og emosjonelt.
Å sammenlikne Det store spranget, med nazistenes gassovner og folkedrap i Europa, holder altså ikke.
“Brutto” statistikk om dødelighet og andre tap er ikke nok. Intensjon og formål må med i bildet. Hitler ville drepe folkegrupper. Mao var ikke ute etter dette. Det er en forskjell. Både Hitler, Stalin og Mao var mer enn villige til å “gå over lik” for å få sine planer gjennom. Alle tre sendte opposisjonelle til konsentrasjonsleire. Men bare Hitler og nazistene fant på hvordan leirene kunne utvikles til det de kalte “den endelige lønsningen”; industrielt massedrap på jøder og alle andre som sto i veien for regimet. Altså en ny type overlagt massedrap.
–
Jeg er ingen detalj-ekspert på humanitære forbrytelser og folkemord, men har jobbet noe med dette, som historisk orientert sosiolog. og har bidratt til forskningsutviklingen, bl.a. her:
I et kapittel kalt A Theory of Gendercide, drøfter jeg ulike forhold som virket inn på nazistenes drapsmodell, med kjønn som del av bildet. Jfr. Jones, Adam, ed.: Gendercide and genocide. Vanderbilt University Press, Norman, p 62-97, 2004.
En annen nyttig kilde, for å forstå de indre forholdene som skaper folkemord, er Hannah Arendts bok Eichmann in Jerusalem. Jeg leste den om igjen nylig, og det var vel verd det. Eichmann og andre naziforbrytere prøvde å komme unna, ved at de ikke hadde motiv, de var jo glade i jøder, og f eks Eichmann drev egentlig et slags reisebyrå, med transport av jøder. Lite visste han om at reisen endte med døden. Det var ikke deres bord. – Denne klassikeren fra 60-tallet er minst like viktig nå, som da den kom ut. De underordnetes forsøk på å “tilpasse” seg nazistene er del av bildet.
Applebaum’s bok er en moderne klassiker, etter mitt syn. Den vant Pullitzer-prisen i 2004 (se https://www.pulitzer.org/winners/anne-applebaum. Sjekk den ut: Applebaum, Anne 2004: Gulag – a history. Penguin, London. Reprintet mange ganger. Ikke rart.
Boka bidro til å etablere et nytt fagfelt internasjonalt. Mer presise studier av autoritære regimers mishandling av dem som står i veien for deres allmektige ambisjoner.
Derfor er slike studier av konsentrasjonsleire og straffesystemer særlig viktige, i diskusjonen om humanitære sammenbrudd, overlagt drap, forbrytelse og straff. De utforsker hva regimet gjorde i praksis, med motstandere og avvikere. Et slags røntgenbilde, av diktaturet.
Norske forskere, bl.a. Kristian Ottosen, var tidlig ute på feltet. Ottosens monumentale utforskning av konsentrasjonsleire i Tyskland og Japan er dessverre såvidt jeg vet fortsatt bare tilgjengelig på norsk. “It’s a shame”, som man sier. Internasjonale forskere hadde hatt nytte av dette materialet.
Ottosens bøker omfatter:
- Natt og tåke. Historien om Natzweiler-fangene, 1989
- Liv og død. Historien om Sachsenhausen-fangene, 1990
- Kvinneleiren. Historien om Ravensbrück-fangene, 1991
- Bak lås og slå. Historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus, 1993
- I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge, 1994
- red. Nordmenn i fangenskap 1940–1945, 1995 (ny utvidet utg. 2003)
- Ingen nåde. Historien om nordmenn i japansk fangenskap, 1996
- Nasjonalhjelpen. Et lys i mørket, 1997
- Redningen. Veien ut av fangenskapet våren 1945, 1998
- Den annen verdenskrig, 2000
- Motstand, fangenskap og frihet. Erindringer 1940–45, 2005
Jfr https://nbl.snl.no/Kristian_Ottosen
