Arbeidsverditeori en gang til
Nå fra arabisk historisk synsvinkel. Jeg leser Ibn Khaldun som skrev på 1300-tallet. En flott norsk oversettelse av Al-Muqaddimah, Introduksjon til verdenshistorien (1377) – på Pax forlag i to bind.
Khaldun var kanskje den største vitenskapsmannen i den arabiske verden. Han skrev på mange måter i grenselandet mellom den tradisjonelle verden, og den (kommende) moderne verden. Deler av teksten kan minne om Machiavelli’s Fyrsten, skrevet i samme periode.
Jeg vet ikke om Karl Marx kjente til denne kilden – jeg har lest mye Marx, men kan ikke huske referanse til Khaldun. Marx var rask til å erklære andre for å ha en for primitiv ide om politisk økonomi. Om han ville gjort det i dette tilfellet vet jeg ikke. Ut fra debatt på nett ser det ikke ut til at han kjente til Khaldun, selv om arbeidverditeorien har store likheter .
Khalduns utgangspunkt er 600 års erfaring med islamske dynastier. De vokser fram, har makt, men blir overtatt av andre. Han beskriver årsaker til dette.
Politisk økonomi – som Marx kalte det – er i utgangspunktet «politisk» eller «sosialt», for Khaldun. Han er ingen «økonomist». Når dynastier går under, er det ut fra en kombinasjon av sosiale og økonomiske årsaker.
Hans konseptualisering av sosial klasse er en viktig del av dette. Den er kanskje hva Marx ville kalt førkapitalistisk. Men i den arabiske verden ble den utviklet til å bli tidlig-kapitalistisk.
Hovedsaken her, er at arbeidsfolket og de underordnede allierer seg med klassen over dem i et bytteforhold. Men det er ikke «rent» marked – vare mot vare. I stedet er det arbeid mot beskyttelse. Arbeidsfolket bidrar med arbeid, som vare – den overordnete klassen bidrar med sosial kontroll. Lønn for arbeidet er bare en del av det større bildet – beskyttelse.
Marx ville kanskje innvendt at dette med avhengighet og beskyttelse jo var velkjent fra europeisk føydalisme, så hva var nytt? Kanskje bare litt nytt, den gang da. Men mer etter hvert. Eller, mer som var annerledes, i forhold til den framvoksende kapitalismen i vesten.
Ut fra en «ensporet» tolkning av vestlig kapitalisme fra 1500 og utover, burde den arabiske «proto-kapitalismen» på 1300-tallet ha dødd ut for lenge siden. Det skjedde ikke. Hvorfor ikke?
Novelprisvinner A Gurnah gir et skjønnlitterært bilde av hvorfor ikke – og hvordan arabisk handelskapitalisme spredde seg utover fra 1500-tallet og sendere. Arabiske handelsmenn bygget på eksisterende status og avhengighetsforhold, og lyktes over lang tid i å utnytte merarbeid fra afrikanerne. Europeerne var mer innstilt på å skyte ned fienden, og mislyktes.
Vestens stort sett mislykte forsøk på å endre situasjonen i den arabiske verden skyldes ikke bare griskhet, egenmektighet, osv, men også manglende forståelse for virkemåten i disse samfunnene. Ibn Khaldun er fortsatt en god læremester.
Marx gjorde et stort poeng av at han plasserte verdien av arbeidskraften i sentrum, snarere enn verdien av arbeid, som de flest gjorde før ham (kanskje i h0vedsak inkludert Khaldun, dette må studeres mer).
Dette var kanskje riktig, i forhold til et mer utviklet kapitalistisk system, som Marx beskrev. Men når forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver / kjøper er styrt av andre institusjoner enn markedet, for eksempel, ære og anseelse i slekt og familie, er det andre regler som gjelder. Blant annet antropologisk forskning (f eks Fredrik Barth). Det er mye variasjon mellom samfunn, men også mulig å gjenkjenne en sentral økonomisk logikk. I min doktorgradsavhandling beskrevet jeg hvordan den blir påvirket av tre hovedtyper av distribusjon – varer, gaver, og fordelte goder. Jfr. http://ogholter.no/wp-content/uploads/2013/03/GPC-thesis-part-1.docx
Hva enten det er verdien av arbeidet, eller av arbeidskraften, er Khaldoun 100 prosent klar på at arbeid er avgjørende for verdiskaping.
Han beskriver grunnene til at ulike dynastier vokser fram men mislykkes over tid. Han bruker «status» som uavhengig variabel, mye mer enn moderne forskere. Et dynasti innnfører en rangordning med ulik status. Etter hvert, over tid, oppstår problemer, dels i herskergruppen, dels utenfor.
Et hovedpoeng hos Khaldun er at økt status bety mer rikdom fra andres arbeid. I så måte er modellen pre-kapitalistisk. Personer med høy status får flere til å jobbe for dem, og får nytte av arbeidet. Høy status er ikke bare et spørsmål om rang men også om økonomi.
Referanse
https://www.pax.no/al-muqaddimah.5602265-331604.html
My ‘home page’ is now mainly historical and needs an update. Changes coming.
For my recent research, check the data base Cristin, with 26 entries in 2022. 19 of these are texts from the revised, updated and expanded book on gender equality in academia. This English language version is better than the Norwegian (2021) version. You find it here:
https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/179
Is academia now gender-equal? Are there equal chances? No, according to this new in-depth study.
Even in a quite gender-equal country like Norway, we are not there yet.
Meritocracy is flawed. Selections are skewed. Stereotypes are still active.
How – and why – does this happen?
This book provides new evidence and ways to think about the problems – as well as advice on how to improve the situation.
https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/179
Det siste året har en gruppe forskere arbeidet med å oppdatere, tilrettelegge og oversette den norske studien Likestilling i akademia, for et internasjonalt publikum. Her er resultatet: https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/179
Kvinnepolitiske nøkkeltekster – Kapitalen som kjønnspolitisk tekst (1991)
Hvorfor ble marxistisk teori og praksis så mannsorientert – og mannsdominert? Selv om Marx og Engels erklærte seg som tilhengere av ‘kvinnesaken’?
Det spør jeg om, og gir noen svar på, i denne lille artikkelen fra 1991: «Kvinnepolitiske nøkkeltekster – Kapitalen som kjønnspolitisk tekst».
Jeg har ikke sett artikkelen siden dengang da, men fant den da jeg nylig ryddet kontoret mitt på STK. Det var tidsskriftet Nytt om kvinneforskning som ga den status som «kvinnepolitisk nøkkeltekst», men hvor mye nøkkel den ble, vet jeg ikke. Den er ukjent for de fleste tror jeg.
Les den her: Holter Kapitalen som kjønnspolitisk tekst 1991
I denne teksten er det ikke lenger «kjønn» som dras inn i laboratoriet for marxistisk analyse, slik det hadde vært i mange av mine tidligere tekster. Her er det er omvendt. «The tables are turned». Jeg tar i stedet med marxismen inn på kontoret til dr Freud, med farsfigurer, macho-atferd og det hele. Iallfall til venteværelset hans! Jeg tolker Marx’s teori ut fra sosialpsykologi og feministisk teori.
To ting gjør at jeg tenker at artikkelen er verd en (gjen-)lesning. For det første er den prinsippiell og tar opp hovedsaker i en stor marxisme-feminisme debatt. For det andre visste jeg hva jeg skrev om, når det gjalt Marx. Jeg hadde jobbet i mange år med å lese og tolke hans beste skrifter, bl.a. Grundrisse og Kapitalen. Jeg hadde Marx og Engels Collected works i hylla. Så artikkelen har en god del dybde, selv om den er kortfattet. Kjernen i dette var at jeg hadde kommet fram til at Marx’s økonomiske modell var mannsorientert, selv om den ikke sa dette åpent. Han antydet at kvinners arbeid og reproduksjonsarbeidet bl.a. i husholdet var sentralt viktig for «totalkapitalen» i samfunnet, altså noe helt annet enn f.eks. Lenins tanke om at dette bare handlet om tilbakeliggende «husslaveri». Men Marx utviklet aldri dette. Hadde han gjort det, kunne situasjonen senere ha vært annerledes. Mannsdominans på venstresiden gjorde at dette heller ikke ble utfordret på høyresiden.
Marxismen som oppsto i annen halvdel av 1800-tallet skulle være den «vitenskapelige» versjonen av frigjøring i det moderne samfunnet, inkludert frigjøring av kvinnene. På 1900-tallet ble den i stedet i høy grad en affære mellom menn, som kvinner til en viss grad kunne være med på – når det passet de mektige mennene. Jeg hadde beskrevet dette tidligere, bl. a. den empiriske utviklingen i Soviet i 1984-artikkelen «Sosialismens herredømme – kvinner og menn i Sovjetøkonomien», Materialisten 4 / 1984, 41-62, som kan leses ved siden av denne.
Den kortvarige feiring av fri seksualitet og flytende kjønn etter revolusjonen i Russland blir gjerne omtalt som utopisk og urealistisk. Hva om man hadde gått inn for saken? Ville det gitt kortvarige tilbakeslag i Europa den gang? Utvilsom ja. Men på sikt? Det som skjedde, med Stalin, var at et ørlite “pusterom” for frihet, ble kneblet.
Debatten om kjønn i dag vitner om at temaet ikke er “marginalt” i forhold til politikk og økonomi. Det er helt sentral. Dette har blitt tydelig de siste ti årene, med stadig flere “sterke menn” som statsledere, verden over, som innfører innskrenking av abort, begrensning av fritt samliv ut fra egen seksualitet, osv, som sentralt for sin politikk. Hvorfor gjør de det? Kanskje fordi de vil gjenopprette “den mannlige forsørgerkontrakten” men et tilhørende scenario av “trygge familieverdier”. Fordi de kan bygge på eksisterende stor kjønnsdifferensiering i arbeidslivet. I tråd med – tilmed – Marx.
Boka Likestilling i akademia – fra kunnskap til endring ble publisert av Cappelen-Damm, november 2021.
Den er åpent tilgjengelig (open access) her: https://www.cappelendammundervisning.no/_likestilling-i-akademia–fra-kunnskap-til-endring-9788202669669
Boka bygger på en ny og bred kartlegging av forholdene i akademia, med fokus på natur- og realfag. Problemstillingen handler om kjønnsbalanse. Hvorfor øker kjønnsbalansen på lavere nivå, mens menn dominerer på høyere nivå? Det er vanskelig å skape kjønnsbalanse på toppnivå, selv for et universitet som jobber for økt balanse og likestilling. Hva kan det komme av?
Boka går i dybden på denne problemstillingen, gjennom tre deler:
Del 1 – empiri – der vi viser det store “kjønnsgapet” i akademia, som gjør at menn dominerer, på toppnivå
Del 2 – modeller og teori – der vi analyserer årsakene til dette
Del 3 – tiltak – hva kan gjøres – erfaringer fra likestillingstiltak
Boka kan også bestilles i papirkopi, fra forlaget. Vi opplever allerede stor etterspørsel.
Boka er på ingen måte en “fasit” eller “explain all” i forhold til mannsdominans på toppnivå i akademia – eller i andre deler av det norske samfunnet. Men den er en dybdestudie med mye ny empiri, og nye forklaringsmåter.
Mitt håp er at boka kan bidra til å få “likestillingslandet Norge” til å bli ikke bare være en proklamasjon – men en realitet.
Vi analyserer hvor skoen trykker, og hva som kan gjøres.
Her er et bilde fra lanseringen av boka på Bristol i Oslo 8. november 2021.
Fra venstre, professor Lena Tallaksen fra MN-fakultetet, min medredaktør Lottta Snickare, meg, og Aud Tønneson (dekan TF / UiO).
New book
Gender Equality in Academia – a revised English version of the 2021 Norwegian edition (Likestilling i akademia – fra kunnskap til endring) is on its way, to be published as an open access publication (by Cappelen-Damm) in November/December.
I am re-reading Asimov’s Foundation trilogy. As a fantasy of a totally «objective» science. A «psychohistorical» science, founded on human crowd behaviour, able to forecast the future. Down to the last decimals.
What you need, in this perspective, is a better mathematical solution, to different probabilities of human behavior.
Asimov’s trilogy would probably have been mainly forgotten, now, if it wasn’t for the fact that he also questioned this kind of thinking.
The trilogy is an excersize in «extreme objectivism» plus critique.
The problem is – how to avoid civilization breakdown.
Asimov first outlines a «first foundation», an engineering and natural sciences type of forecast, to avoid the breakdown of a large galactic empire. Then he proposes a «second foundation», relying more on psychologists and sociologists. His third option, a kind of masterstroke, is to combine the two and hide it so well that neither the empire nor its opponents know about it. Together, these will be able to restore civilization. There is a solution. But it is secret.
Asimov wrote in the 50ies. He had never read J. G. Ballard, Philip K Dick, or Ursula LeGuin – the «inner space» critical turn of science fiction in the 60ies and 70ies. along with feminist awakening. Or Foucault, and others, later. Asimov often often wrote like a conservative engineer, and his gender role portraits, in the Foundation triology, are often funny “pastiche” from the US in the 50ies.
What is remarkable is that his texts can be read, in more modern and postmodern light, later on. For example, Asimov had not read Judith Buttler’s gender as performance theory. But this element is present in his texts. The actors “perform”, and this has consequences for events, including the structural study of psychohistory.
At each step, in the Foundation trilogy, Asimov brings his objectivist science plan further. Yet he also stamps on his own feet. The plan doesn’t quite work out. This is what makes the trilogy entertaining – and challenging, today also. Psychohistory is challenged especially as a human known as the Mule appears, leading revolts against the empire, and taking over the empire. The Mule is a ‘deviant’ not foreseen by the calculations of psychohistory.
What an amazing author and scientist Isaac Asimov was. I have re-read his book The naked sun, a science fiction novel written in 1956.
In this short book, 191 pages, Asimov manages to combine 1) a detective story, 2) an exploration of artificial intelligence and human interaction («the laws of robotics»), and (3) a portrait of a postpandemic/postcrisis society where human contact is looked at with fear. This last aspect has gone unnoticed.
In this society, you can «view» someone, by means of technology, from afar – but «seeing» them, directly, is a horror, or as if we would expose genitals to each other. Seeing people in real life is restricted to very close contacts and special situations. People have become hermits, each in their own castle. This society is located on the fertile planet Solaria, colonized by emigrants from Earth long ago, having developed into a «hygienic» land owner world. The citizens are few, compared to the area of the planet, so each citizen has a huge estate, and lives from this «estate economy», by means of robots doing the work – 30 000 robots per citizen, we are told (no problem with Asimov’s imagination).
Here, each in their huge estate, they rule as local kings and queens (both are portrayed). Presumably without much social class divide (at least, this plays no role in the book).
So, if we imagine that the current pandemic is not the last, and that humanity will have to adapt – here is one interesting but also quite sad telling of the future story, leading to personal isolation plus technology or robot work. However, Asimov does not leave us depressed.
Here is the attempt, at the back, to summarize the book.
Yet Asimov also introduces a theme 4) already in the title of the book: The naked sun. The main person, the detective growing up on Earth, has a fear of open spaces, and of seeing the naked sun, or the sky. At the end of the book he overcomes his fear. The extreme isolation of the castle-citizens of Solaria, and the anxiety of the tunnel-living people from Earth, can be overcome. The author has a trick up his sleeve. I think this qualifies to «the very best indeed». What a mind, and author.
Even if Asimov is sometimes classified as a tech oriented writer and a natural sciences type of researcher /author, there is no doubt whatsoever, in this book, that cultural and social constructions play a large role, including social roles and social psychology, that are very clearly displayed in the text. These cross-disciplinary areas are exactly where Asimov excels – in my view. The “robots, mainly” view of Asimov is far too narrow.
Although Asimov was still a fairly young man (36 years) when The naked sun was written, he had already tasted success, especially through The Foundation trilogy, and he writes with confidence, although very economically, this was still a novel that should appeal to the action-seeking book reader and not go too far in depth. Kiosk literature, but clearly punching way beyond its class.
The Naked Sun was the third volume in his “robot series” starting with I, robot, a few years before. The cover below illustrates the need to get attention, at the time. Especially for this new “controversial” science fiction litterature.
This how this somewhat controversial book was presented at the back cover:
Why could Asimov be so “assertive” and clear in his plot, in The naked sun? It was not only due to the two former volumes in the “Robot” series. It was mainly that the Foundation trilogy had now started to gain well-deserved attention.
The Foundation trilogy, written a few years before, makes the same basic points as The naked sun.
The Foundation trilogy is wider and much more epic than the robot series. Much like Star Wars, later.This is how it was presented, in my slightly later UK edition (1967).
In Foundation, volume one, we have, first, a galactic civilization that faces breakdown – yet some of it manages to survive, as an outpost in the galaxy, mainly for technology reasons.
Next, this “first foundation” renaissance civilization manages to overcome regional barbaric forces, and expand, but is then faced by a “human mutant”, overturning all expectations.
Finally, in the third volume, Asimov leads the way towards a more mysterious “second foundation”, which is socially and psychologically oriented, more than technically. Only through the combination of the two foundations is civilization regained.
It is written somewhat “naively”, using the words and conceptions of its time, but it still gives food for thought. I have never understood why it did not become a film or series, since the plot and background arguments are in many ways better than Star Wars, not to speak of Game of Thrones, et al.
PS – There is now a “teaser” for a new Foundation series, from Apple TV. Great – but so far I am not so impressed. The trick of the tail, in this story, is the sociological overview, not the dramatis personae. But we’ll see.
Jorun Solheim: Shakespeare i smuget, John Grieg forlag.
Anmeldt av Øystein Gullvåg Holter, oktober 2020
Jeg tenkte først: dette blir spennende. Så merket jeg, jeg la boka bort. Dette blir for heftig, tenkte jeg. La meg vente til jeg er på hytta, og har tid, fred og ro. I mellomtiden leste jeg meg litt opp. Bare litt. Jeg leste Uncut’s «Ultimate music guide: Dylan», som iallfall er fri for annonser, og gir oppdaterte syn på hva Mr Bob har prestert her i verden, album for album.
Solheim har levert en glitrende beskrivelse av hvordan Bob Dylans kunst, og særlig hans tekster, kan oppleves. Jeg bruker ordet «glitrende» fordi jeg ble grepet, da jeg først kom inn i boka, etter et kapittel eller to. Jeg leste i flere timer, og leste resten neste dag. Kunne ikke legge den vekk.
Og jeg har tenkt på den mye etterpå. Når jeg gjør praktisk arbeid. Noen av Dylans melodilinjer dukker opp i hodet mitt. Jeg husker tekstene som Solheim skriver om fra gammelt av, nynner sangene inni meg, og tolker dem nå på delvis nye måter. Hva mer kan man be om? Det holdt til å beise hele verandaen på hytta i dag. Indre melodier, musikk til arbeidet.
Jeg tenker også på hvordan forfatteren får fram det beste og viktigste i Dylans tekster. Hvordan hun balanserer kunst og resepsjon. Sine egne erfaringer, en personlig ramme fra ungdomstidas møte med Dylan i hans klassiske periode på 60-tallet, uten at dette tar overhånd, men danner en fin ramme om musikken som beskrives.
Det er sjelden jeg opplever en bok om musikk på denne måten. Jeg har lest en god del, selv om mye Dylan-litteratur (et stor felt, nå) er ukjent for meg. Jeg har hørt mye Dylan, gjennom tidene, og regner med at det også er en kvalifikasjon. Jeg har mitt eget personlige forhold, og et stort pluss ved Solheims bok er at hun gir stort rom for dette. Hun er åpen og ærlig og hva hun liker og misliker av hans musikk, og begrunner hvorfor dette er store kunstverk nettopp fordi kunstneren lar oss tolke på vår egen måte. Det er ingen fasit.
Forfatteren er litt eldre enn meg, og alder var faktisk viktig på en nokså spesiell måte, på 1960-tallet. De eldre hørte Dylan som et tilskudd til folk og protestsang, mens de yngre syntes det ble ennå bedre da han gikk forbi dette. Og plugget inn en elektrisk gitar. Solheim og jeg har imidlertid omtrent samme syn på dette. Det begynte med den symbolske vendingen i Dylans sanger. Så kom elektrifiseringen. Dette er vel i og for seg nokså allment godkjent nå – Dylans «klassiske» periode var fra da han startet å skrive sine egne mer «introverte» sanger, og etterhvert tok i bruk rock og el-instrumenter, fram til han måtte ta en tur på landet, det ble for heftig (for å si det enkelt), på slutten av 60-tallet. Med sanger som Hard rain’s gonna fall, Ballad of a thin man, Mr Tambourine man, Like a rolling stone. Solheim bruker mikroskopet omtrent som jeg ville gjort, på de store verkene fra denne tida, som Visions of Johanna.
En «glitrende» bok er ikke bare en bok man er enig i, men noe man har fått å være uenig i, noe man kan bryne seg på. La meg ta noen småsaker først.
Solheim avviser the Byrds versjon av Mr Tambourine man som sentimental. Var den egentlig det? Er ikke ordet kommersiell mer dekkende? Jeg hører ikke så mye sentimentalitet, men derimot et sterkt ønske om å lage noe som var «fengende», en ekte hit-låt. Som den ble. Som solgte langt utover det som hittil hadde vært Dylans fan-skare. Var det dårlig? Byrds ble da vitterlig etter hvert ganske gode Dylan-tolkere (Chimes of freedom f eks) og utviklet seg til et særdeles godt band (hvis i tvil, hør deres live versjon av 8 miles high, på live-albumet «the Byrds»). Så ja, litt mer balanse her, hadde vært kjekt.
I det hele tatt kunne jeg ha ønsket mer referanse til andre artister som utvekslet ideer og noter med hverandre, og litt mindre følelse av at Mr Bob var totalt i en «klasse for seg», King of the hill. Det var han ikke. Det var mange andre would-be-poeter (f eks John Lennon, Jim Morrison), og Dylan var som en svamp, tok til seg alt som var brukbart, fra disse (altså, ikke bare fra americana-røttene som han senere har framhevet). I forhold til Beatles, for eksempel – dette var toveis innflytelse, på midten av 60-tallet.
Solheim skriver et sted at hun forteller mest om tekstene til Dylan fordi hun skriver en bok. Det er ikke en helt god begrunnelse – og heller ikke hovedbegrunnelsen i boka – som er at hun skriver om det hun ble mest opptatt av. Men jeg skjønner hva hun mener. Det er lettere å forholde seg mest til tekstene i en bok, på samme måte som musikken er hovedemnet, på et noteark.
Det er ikke slik at forfatteren bare ser på Dylans tekster og ikke hører på melodiene og musikken. Hun framhever stemmen, hvordan den enten gjorde sterkt inntrykk, eller ble avvist. Solheims små anekdoter fra Dylan-mottakelsen på 60-tallet treffer blink. Jeg opplevde selv hvordan min mor ba meg skru ned lyden på Dylan’s Hard rain, ut fra at hun ikke «orket mer av den stemmen», på 60-tallet. Og jeg husker samme diskusjon på fester. Boka er full av slike treffende referanser til 60-tallets kulturendringer. Det fikk være grenser! Dette var i en periode der langt hår for gutter fortsatt var kontroversielt. Der lytting til Bob Dylan fikk preg av å være «motkultur», et brudd med den herskende kulturen, systemet, eller «the establishment» som det etter hvert ble kalt.
Likevel savner jeg litt mer om musikken og melodiene. Melodiene, særlig. Solheim kunne godt vært tydeligere på å framheve melodienes betydning, når det kommer til «I want you», for eksempel, som har en av Dylans mest fengende melodier. Kunstverket er en enhet (mer eller mindre vellykket) av tekst / sang, og melodi / musikk. Ordene i I want you er for meg tegn på glede, yrhet, ikke bare en stabel av fenomener eller metaforer – når man hører dem som sang, med musikken. Går man bare inn i teksten, og leser ham som poet, blir det for trangt. Om man hører ordene sammen med melodien, gir de en annen – eller la oss si, tredje – mening. De betyr noe nytt sammen. Solheim skriver stort sett bra om dette, boka er ikke en løsrevet «tekstlig» poesianalyse, selv om jeg altså gjerne hadde sett mer om musikken og melodiene.
Dette kan ha å gjøre med at jeg selv var aktiv i kritikken av kommersiell musikk på slutten av 60-tallet, og var med på å grunnlegge organisasjonen Samspill i 1971, som senere la grunnlag for plateselskapet Mai, og en musikkavis, Vår musikk. Vi var motstandere av ensidig kommersialisering av musikken, men samtidig tilhengere av utbredt konsum (av god musikk). En umulig oppgave? Javisst. Tanken var at motkulturen kunne utnytte kommersielle krefter (ikke bare omvendt). Det betydde, for eksempel, at tilmed Paul McCartney kunne skrive en «god nok» tekst, fordi det som teller, er det totale uttrykket, kunstverket slik det faktisk kommer i bruk, ikke bare teksten for seg. Når man tar inn at Byrds’ versjon av Tambourine man vekket gjenklang i tusener av amerikanske hjem der Dylan direkte ikke hadde fungert, blir vurderingen annerledes. Dylan ble selv opptatt av å bidra til samfunnskritisk pop. Forfatteren virker mindre interessert.
Fra en kjønnsforsker som Solheim hadde jeg kanskje ventet en ennå vassere diagnose av Dylan som proto-feminist, «androgynatisk» (for å bruke et begrep for boka Menns livssammenheng), til tider trans, en banebryter i forhold til kjønn. Her har forfatteren mye spennende å si, men ambisjonsnivået er trolig klokelig lagt noen hakk ned. Hun dokumenterer at Dylan var kvinnevennlig og relasjonell i bred forstand og ikke bare kan avvises som mannssentrert eller (av og til) misogynistisk, men hun går ikke så mye videre fra dette. Det tror jeg er realistisk. Det er kanskje riktig at Dylan på sitt beste kan tolkes som forkjemper for en ny kjønnsorden – men vi er fortsatt innen en mannssentrert kultur. Emnet fortjener oppfølging.
Det som blir tydelig, er at Solheim, ved å ha med kjønnsperspektivet i analysen, ofte tolker tekstene på en ny måte. Dette er kanskje bokas viktigste «added value» i forhold til den eksisterende litteraturen om Dylan, som stort sett er skrevet av menn.
Solheim avslutter boka med et drømmekapittel. Dylan kommer ramlende inn i buskaset mens forfatteren sitter under et tre og leser en bok. De prater og samtalen består utelukkende av sitater fra Dylan-sanger. Godt levert. Men jeg blir litt undrende, når forfatteren ender kvelden med å bre over gjesten et teppe, og så gå å legge seg, alene. Mange hadde nok hatt en litt våtere drøm.
Et par videre utfordringer kan nevnes. Det er litt tendens i boka til å teoretisere seg bort fra hovedsakene – men ikke mye. De antropologiske referansene er relevante (og dempet ned) – bra – men hvor mye de egentlig bidrar med, i forhold til Dylans tekster, er ikke alltid klart. Metaforene er bestemte og konkrete – javel – men så kan de også bety forskjellige ting – javel. Som nevnt, dette er ikke tekster, det er del av et kunstverk som kalles «låt», «sang», «track» osv – og analyse derfra kan trolig gi mer mening i bildet.
Boka er personlig vinklet – til en viss grad. En antropolog oppsøker sitt personlige felt. Hvordan er denne grensen dratt? Gjentar forfatteren det hun har opplevd som hovedsaken, ved artisten? Blir hun selv en «masked marauder»? Er boka litt mystisk?
Jeg synes den forblir litt uavklart, uten en klar slutt (men ikke mystisk). Uavklart for eksempel fordi forfatteren sier nokså lite om hva som fikk henne til å digge Dylan i ungdommen ut fra sin egen familiesituasjon, eller hva som gjorde at hun sluttet å lytte, senere. Det ligger i bakgrunnen men spesifiseres ikke. Her og nå, i denne boka, er dette kanskje akkurat passe. Det er Dylan, ikke Solheim, som er i fokus. Det er godt levert og balansert.
Boka river ned myter om 60-tallet – og slutten er et godt eksempel. Forfatteren legger et teppe over gjesten i stolen. Ikke en natt i felles seng. Hvorfor tenkte jeg først, at dette var litt spakt? Burde hun ikke hatt en «våt drøm»? Jeg tror jeg tenkte ut fra fordommer om 60-tallet, som virker inn på de fleste av oss – at det den gang mest handlet om «sex drugs and rock’n’roll». Men Dylan var ikke et sexsymbol. Han var «hode», i motkulturen. En motkultur som handlet om samfunnsendring, ikke sex drugs eller rocknroll. Ikke først og fremst iallfall, selv om det kom som motvekter etterhvert. Solheim får dette fint fram, gjennom sin poetiske og symbolske tolkning av Dylan.
Alt i alt er denne boka en fin leseropplevelse som virker inn på leseren på mange plan, og som dermed er verdig adjektivet «glitrende». Dette er den beste boka om musikk jeg har lest på lenge. Den anbefales ikke bare ut fra interesse for Bob Dylan, men ut fra interesse for motkultur, ungdomsopprør og kjønn og likestilling.
Etter å ha lest Solheim, kikket jeg litt mer på Uncuts guide til Dylan. Jeg oppdaget ikke bare at 2 av 2 redaktører er menn, men også at 18 av 18 bidragsytere er menn (s 5). Tenk det, Hedda! Er det mulig!? Første gang en kvinne nevnes, er det under «Thanks to». Denne sterke mannsdominansen i Dylan-tradisjonen er interessant, og kanskje noe Solheim – og andre – kan komme tilbake til.
