Jorun Solheim: Shakespeare i smuget, John Grieg forlag.
Anmeldt av Øystein Gullvåg Holter, oktober 2020
Jeg tenkte først: dette blir spennende. Så merket jeg, jeg la boka bort. Dette blir for heftig, tenkte jeg. La meg vente til jeg er på hytta, og har tid, fred og ro. I mellomtiden leste jeg meg litt opp. Bare litt. Jeg leste Uncut’s «Ultimate music guide: Dylan», som iallfall er fri for annonser, og gir oppdaterte syn på hva Mr Bob har prestert her i verden, album for album.
Solheim har levert en glitrende beskrivelse av hvordan Bob Dylans kunst, og særlig hans tekster, kan oppleves. Jeg bruker ordet «glitrende» fordi jeg ble grepet, da jeg først kom inn i boka, etter et kapittel eller to. Jeg leste i flere timer, og leste resten neste dag. Kunne ikke legge den vekk.
Og jeg har tenkt på den mye etterpå. Når jeg gjør praktisk arbeid. Noen av Dylans melodilinjer dukker opp i hodet mitt. Jeg husker tekstene som Solheim skriver om fra gammelt av, nynner sangene inni meg, og tolker dem nå på delvis nye måter. Hva mer kan man be om? Det holdt til å beise hele verandaen på hytta i dag. Indre melodier, musikk til arbeidet.
Jeg tenker også på hvordan forfatteren får fram det beste og viktigste i Dylans tekster. Hvordan hun balanserer kunst og resepsjon. Sine egne erfaringer, en personlig ramme fra ungdomstidas møte med Dylan i hans klassiske periode på 60-tallet, uten at dette tar overhånd, men danner en fin ramme om musikken som beskrives.
Det er sjelden jeg opplever en bok om musikk på denne måten. Jeg har lest en god del, selv om mye Dylan-litteratur (et stor felt, nå) er ukjent for meg. Jeg har hørt mye Dylan, gjennom tidene, og regner med at det også er en kvalifikasjon. Jeg har mitt eget personlige forhold, og et stort pluss ved Solheims bok er at hun gir stort rom for dette. Hun er åpen og ærlig og hva hun liker og misliker av hans musikk, og begrunner hvorfor dette er store kunstverk nettopp fordi kunstneren lar oss tolke på vår egen måte. Det er ingen fasit.
Forfatteren er litt eldre enn meg, og alder var faktisk viktig på en nokså spesiell måte, på 1960-tallet. De eldre hørte Dylan som et tilskudd til folk og protestsang, mens de yngre syntes det ble ennå bedre da han gikk forbi dette. Og plugget inn en elektrisk gitar. Solheim og jeg har imidlertid omtrent samme syn på dette. Det begynte med den symbolske vendingen i Dylans sanger. Så kom elektrifiseringen. Dette er vel i og for seg nokså allment godkjent nå – Dylans «klassiske» periode var fra da han startet å skrive sine egne mer «introverte» sanger, og etterhvert tok i bruk rock og el-instrumenter, fram til han måtte ta en tur på landet, det ble for heftig (for å si det enkelt), på slutten av 60-tallet. Med sanger som Hard rain’s gonna fall, Ballad of a thin man, Mr Tambourine man, Like a rolling stone. Solheim bruker mikroskopet omtrent som jeg ville gjort, på de store verkene fra denne tida, som Visions of Johanna.
En «glitrende» bok er ikke bare en bok man er enig i, men noe man har fått å være uenig i, noe man kan bryne seg på. La meg ta noen småsaker først.
Solheim avviser the Byrds versjon av Mr Tambourine man som sentimental. Var den egentlig det? Er ikke ordet kommersiell mer dekkende? Jeg hører ikke så mye sentimentalitet, men derimot et sterkt ønske om å lage noe som var «fengende», en ekte hit-låt. Som den ble. Som solgte langt utover det som hittil hadde vært Dylans fan-skare. Var det dårlig? Byrds ble da vitterlig etter hvert ganske gode Dylan-tolkere (Chimes of freedom f eks) og utviklet seg til et særdeles godt band (hvis i tvil, hør deres live versjon av 8 miles high, på live-albumet «the Byrds»). Så ja, litt mer balanse her, hadde vært kjekt.
I det hele tatt kunne jeg ha ønsket mer referanse til andre artister som utvekslet ideer og noter med hverandre, og litt mindre følelse av at Mr Bob var totalt i en «klasse for seg», King of the hill. Det var han ikke. Det var mange andre would-be-poeter (f eks John Lennon, Jim Morrison), og Dylan var som en svamp, tok til seg alt som var brukbart, fra disse (altså, ikke bare fra americana-røttene som han senere har framhevet). I forhold til Beatles, for eksempel – dette var toveis innflytelse, på midten av 60-tallet.
Solheim skriver et sted at hun forteller mest om tekstene til Dylan fordi hun skriver en bok. Det er ikke en helt god begrunnelse – og heller ikke hovedbegrunnelsen i boka – som er at hun skriver om det hun ble mest opptatt av. Men jeg skjønner hva hun mener. Det er lettere å forholde seg mest til tekstene i en bok, på samme måte som musikken er hovedemnet, på et noteark.
Det er ikke slik at forfatteren bare ser på Dylans tekster og ikke hører på melodiene og musikken. Hun framhever stemmen, hvordan den enten gjorde sterkt inntrykk, eller ble avvist. Solheims små anekdoter fra Dylan-mottakelsen på 60-tallet treffer blink. Jeg opplevde selv hvordan min mor ba meg skru ned lyden på Dylan’s Hard rain, ut fra at hun ikke «orket mer av den stemmen», på 60-tallet. Og jeg husker samme diskusjon på fester. Boka er full av slike treffende referanser til 60-tallets kulturendringer. Det fikk være grenser! Dette var i en periode der langt hår for gutter fortsatt var kontroversielt. Der lytting til Bob Dylan fikk preg av å være «motkultur», et brudd med den herskende kulturen, systemet, eller «the establishment» som det etter hvert ble kalt.
Likevel savner jeg litt mer om musikken og melodiene. Melodiene, særlig. Solheim kunne godt vært tydeligere på å framheve melodienes betydning, når det kommer til «I want you», for eksempel, som har en av Dylans mest fengende melodier. Kunstverket er en enhet (mer eller mindre vellykket) av tekst / sang, og melodi / musikk. Ordene i I want you er for meg tegn på glede, yrhet, ikke bare en stabel av fenomener eller metaforer – når man hører dem som sang, med musikken. Går man bare inn i teksten, og leser ham som poet, blir det for trangt. Om man hører ordene sammen med melodien, gir de en annen – eller la oss si, tredje – mening. De betyr noe nytt sammen. Solheim skriver stort sett bra om dette, boka er ikke en løsrevet «tekstlig» poesianalyse, selv om jeg altså gjerne hadde sett mer om musikken og melodiene.
Dette kan ha å gjøre med at jeg selv var aktiv i kritikken av kommersiell musikk på slutten av 60-tallet, og var med på å grunnlegge organisasjonen Samspill i 1971, som senere la grunnlag for plateselskapet Mai, og en musikkavis, Vår musikk. Vi var motstandere av ensidig kommersialisering av musikken, men samtidig tilhengere av utbredt konsum (av god musikk). En umulig oppgave? Javisst. Tanken var at motkulturen kunne utnytte kommersielle krefter (ikke bare omvendt). Det betydde, for eksempel, at tilmed Paul McCartney kunne skrive en «god nok» tekst, fordi det som teller, er det totale uttrykket, kunstverket slik det faktisk kommer i bruk, ikke bare teksten for seg. Når man tar inn at Byrds’ versjon av Tambourine man vekket gjenklang i tusener av amerikanske hjem der Dylan direkte ikke hadde fungert, blir vurderingen annerledes. Dylan ble selv opptatt av å bidra til samfunnskritisk pop. Forfatteren virker mindre interessert.
Fra en kjønnsforsker som Solheim hadde jeg kanskje ventet en ennå vassere diagnose av Dylan som proto-feminist, «androgynatisk» (for å bruke et begrep for boka Menns livssammenheng), til tider trans, en banebryter i forhold til kjønn. Her har forfatteren mye spennende å si, men ambisjonsnivået er trolig klokelig lagt noen hakk ned. Hun dokumenterer at Dylan var kvinnevennlig og relasjonell i bred forstand og ikke bare kan avvises som mannssentrert eller (av og til) misogynistisk, men hun går ikke så mye videre fra dette. Det tror jeg er realistisk. Det er kanskje riktig at Dylan på sitt beste kan tolkes som forkjemper for en ny kjønnsorden – men vi er fortsatt innen en mannssentrert kultur. Emnet fortjener oppfølging.
Det som blir tydelig, er at Solheim, ved å ha med kjønnsperspektivet i analysen, ofte tolker tekstene på en ny måte. Dette er kanskje bokas viktigste «added value» i forhold til den eksisterende litteraturen om Dylan, som stort sett er skrevet av menn.
Solheim avslutter boka med et drømmekapittel. Dylan kommer ramlende inn i buskaset mens forfatteren sitter under et tre og leser en bok. De prater og samtalen består utelukkende av sitater fra Dylan-sanger. Godt levert. Men jeg blir litt undrende, når forfatteren ender kvelden med å bre over gjesten et teppe, og så gå å legge seg, alene. Mange hadde nok hatt en litt våtere drøm.
Et par videre utfordringer kan nevnes. Det er litt tendens i boka til å teoretisere seg bort fra hovedsakene – men ikke mye. De antropologiske referansene er relevante (og dempet ned) – bra – men hvor mye de egentlig bidrar med, i forhold til Dylans tekster, er ikke alltid klart. Metaforene er bestemte og konkrete – javel – men så kan de også bety forskjellige ting – javel. Som nevnt, dette er ikke tekster, det er del av et kunstverk som kalles «låt», «sang», «track» osv – og analyse derfra kan trolig gi mer mening i bildet.
Boka er personlig vinklet – til en viss grad. En antropolog oppsøker sitt personlige felt. Hvordan er denne grensen dratt? Gjentar forfatteren det hun har opplevd som hovedsaken, ved artisten? Blir hun selv en «masked marauder»? Er boka litt mystisk?
Jeg synes den forblir litt uavklart, uten en klar slutt (men ikke mystisk). Uavklart for eksempel fordi forfatteren sier nokså lite om hva som fikk henne til å digge Dylan i ungdommen ut fra sin egen familiesituasjon, eller hva som gjorde at hun sluttet å lytte, senere. Det ligger i bakgrunnen men spesifiseres ikke. Her og nå, i denne boka, er dette kanskje akkurat passe. Det er Dylan, ikke Solheim, som er i fokus. Det er godt levert og balansert.
Boka river ned myter om 60-tallet – og slutten er et godt eksempel. Forfatteren legger et teppe over gjesten i stolen. Ikke en natt i felles seng. Hvorfor tenkte jeg først, at dette var litt spakt? Burde hun ikke hatt en «våt drøm»? Jeg tror jeg tenkte ut fra fordommer om 60-tallet, som virker inn på de fleste av oss – at det den gang mest handlet om «sex drugs and rock’n’roll». Men Dylan var ikke et sexsymbol. Han var «hode», i motkulturen. En motkultur som handlet om samfunnsendring, ikke sex drugs eller rocknroll. Ikke først og fremst iallfall, selv om det kom som motvekter etterhvert. Solheim får dette fint fram, gjennom sin poetiske og symbolske tolkning av Dylan.
Alt i alt er denne boka en fin leseropplevelse som virker inn på leseren på mange plan, og som dermed er verdig adjektivet «glitrende». Dette er den beste boka om musikk jeg har lest på lenge. Den anbefales ikke bare ut fra interesse for Bob Dylan, men ut fra interesse for motkultur, ungdomsopprør og kjønn og likestilling.
Etter å ha lest Solheim, kikket jeg litt mer på Uncuts guide til Dylan. Jeg oppdaget ikke bare at 2 av 2 redaktører er menn, men også at 18 av 18 bidragsytere er menn (s 5). Tenk det, Hedda! Er det mulig!? Første gang en kvinne nevnes, er det under «Thanks to». Denne sterke mannsdominansen i Dylan-tradisjonen er interessant, og kanskje noe Solheim – og andre – kan komme tilbake til.
