Erving Goffman (1922-82) var en av de store sosiologene i det tyvende århundret, ved siden av Robert Merton, og noen få andre, slik jeg ser det. Derfor siterer jeg ham, om maskulinitet og skam, på toppen av hjemmesiden.
Noen mener at Goffman var evig mistroisk, og dessuten nokså markkrypersk og uteoretisk. Han prøvde seg som kjønnsteoretiker på 1970-tallet (bl.a. “The arrangement between the sexes”), men det ble ikke en fanesak, hverken for sosiologene eller for feministene, å lese ham. Han prøvde seg som samfunnsteoretiker (“Frame Analysis”) men fikk en god del kald skulder fra fagfellesskapet. Det var greit så lenge han holdt seg til “sitt” område, litt dramaturgisk sosialpsykologisk bidrag fra sosiologiens verden. Da han forsøkte seg på mer syntetiserende teori, fikk han mindre støtte.
Jeg kjøpte og leste flere av Goffmans bøker på 70-tallet, og kopierte en del av hans artikler, men dessverre har mye av dette blitt borte underveis, fordi det har blitt lånt ut, uten at jeg fikk det igjen. Jeg får bare håpe at andre ble tilsvarende interessert.
Goffman er fortsatt interessant og relevant bl.a. fordi han var en anti-strukturalist før sin tid. Hans tenkemåte er riktignok typologiserende, men den har sin styrke i “dramaturgien”, dette at han tolker roller i et dramatisk lys, en sans for plot, narrativ, “se hva som skjer”. Og skal man forstå Goffmans bidrag må man lese med, ikke mot, man må forstå at han også selv skriver innen denne litt mistroiske dramaturgien. Det å knipe ham på litt uryddige typologier eller manglende sans for mikro, meso og makro-nivåer og strukturenes betydning, slik han ofte ble kritisert på 70- og 80-tallet, blir for smålig og utvendig. Det er er mer å lære, men man må gå innvendig til verks.
Derfor holder det heller ikke å bruke uttrykket for det viktigste teoribidraget han skapte, “rammeanalyse”, som et alt-mulig-begrep som skal fange enhver prosess eller enhver diskurs. “Ramme”, hva er det? Det hjelper ikke å kalle det “kritisk” rammeanalyse,. Vi er alle innrammet. Vi er alle dømt til å bli tolket av den andre, som de Beauvoir, Sartre og mange andre skrev om. Det å vise ansikt er ikke bare en etisk handling (Levinas) men også noe som kan medføre ytterligere innramming. Sosiale kontekster skaper sine praktiske logikker (Bourdieu). Sosiale strukturer, klasser osv holder aktører i systemer som opprettholder makt og hierarki. Dette er kjernen i Goffmans analyse.
Goffman er ikke den beste guiden for å forstå hva slags samfunnsstrukturer som skaper slike negative rammer eller tolkninger, i denne brede betydningen – men han er meget skjerpet i forhold til å forstå hva som skjer innen slik samhandling. Ofte i samme retning som Torstein Veblen, som sent på 1800-tallet skrev om bruken av kvinner som “tegn” i borgerskapet i den avanserte kapitalismen i Amerika.
Goffman beskrev begivenhetene innen feltet moderne sosial ulikhet mer overbevisende, enn strukturene som skapte ulikhetene. Han blir vanligvis ansett som psykologisk orientert sosiolog (sosialpsykologi) men kan også tolkes som en småskala-økonomi, orientert ut fra bredere sosial resiprositetsøkonomi (Gouldner). Hans analyser har viktige likheter med senere poststrukturalistisk teori. Han hevder ofte, i tendens, at aktørsystemet virker godt nok som det er. Det er ikke nødvendig å teoretisere bakenforliggende “strukturelle” forhold. Noen kan hevde at, med Goffmans porsjon av mistro, og vekt på en markedaktør-aktig sosial figur som handler på grunnlag av nytte eller gevinst, i et spill om status – så trenger man ikke “bakenforliggende strukturer” for å holde etablissemanget på plass. Det forklarer seg selv, gjennom aktørsystemet. Et interessant eksempel på hvordan Goffman etterhvert knyttet mer an til institusjoner og strukturer, er nettopp hans kjønnsanalyse, også som eksempel på hans arbeidsmetode, etterhvert som hans dagligdagse skam- og pinlighets-orienterte første runde av empirisk sosiologi (Stigma, osv) møtte motstand.
“Alle menn rødmer”? Hvordan ble det mottatt? – Det vakte motstand, reaksjon, og eneste grunn til at Goffman vant gjennom, så og si, var at han ble “reddet” av praktikerne, inkludert psykologer som så at begrepsdannelsen var nyttig, i tillegg til liberale fagfeller i sosiologi. Uten dem hadde han neppe blitt publisert.
I den relativt lite faglig påaktete boken Gender Advertisments (1976), tolker Goffman reklamebilder i lys av teori om kjønnslikestilling. Teorien er enkelt utformet – menn dominerer. Det er mest bilder, mindre tekst, og boken ble utgitt i A4-format. Goffman beskriver hvordan reklamen, ved å vise folk med bestemte utseender og kroppsposisjoner, relativ høyde, positurer, gester, og andre virkemidler, gjenskapte en underordningsposisjon for kvinner og en overordningsposisjon for menn. Han bruker innrammingsanalysen metodisk videreutviklende, ut fra en bestemt begrenset kilde, fotografiske reklamebilder, til å si noe om en bestemt strukturell kontekst, reklameindustri, og dens innvirkning på samfunn og kultur. Innramming ble beskrevet mest i termer av substantiver og type ramme-virkemiddel, men teksten er skrevet først og fremst ut fra en underliggende tanke, slik jeg tolker den, dette var hans underliggende teoretiske ambisjon – med trykk på verbet, plasseringen, det å bli (inn)rammet.
Når mannen står over henne, i bildet, eller opptrer beskyttende, i forhold til det ytre rom, og fremheves som person med kvinnen som bakgrunnen, (osv.) i bildene fra amerikanske reklamer på 70-tallet – så er det fordi han har blitt plassert der, det er (i poststrukturalistiske termer) en narrativ, og det er denne sekvensen av plassering som særlig interesserte den “senere” Goffman som forsker, etter at han hadde mottatt og fordøyd kritikk for sine tidlige bidrag. Han har blitt interessert i strukturen og prosessen, samtidig som han holder seg til selve resultatet, bildet av aktørene.
Goffman’s tolkning kan på overflaten virke stillestående, noe som delvis skyldes typen materiale og kontekst han beskriver. Han er ikke verdens beste historiske sosiolog eller prosessanalytiker, men jeg regner ham likevel som en “verb-orientert” forsker, snarere enn en typologisk eller “substantiv-orientert” forsker. Mer “mummitroll” enn “hemul”, ut fra en nordisk skildring, nord for det Connell kritiserer som nordlig teori (Southern Theory, 2007) . Skillelinjene i teoriutvikling beskrives i min avhandling om sosial formanalyse (1997), der jeg kritiserer “abstraktisme” og overdreven tro på substantiver, kategorier eller typer, utviklet ut fra vår tids samfunnsform.
Selv om Goffmans forståelse av prosesser på samfunnsnivå og hans analyse av bredere historisk endring var begrensete, var han på sitt beste nettopp når han opererte i landskapet mellom historie og sosiologi, i framhevingen av aktørsystemets egenvekt, innen en vitenskapelig horisont som dengang var dominert av typologer og strukturalister. Han var empirisk orientert, og observerte hva folk sa og gjorde, særlig for å oppnå sosial status. Han vektet sin analyse ut fra det pinlige og skamfulle i moderne sosialt liv, og gikk videre, derfra. Hans tenkning var en utfordring for det middel-konservative maktens sentrum i datidens Amerika. Det at han kanskje mistroisk rygget litt tilbake idet han italesatte og begrepsfestet dramaturgien, kan ikke brukes mot ham – han var en innsiktsfull og modig teoretiker.
Goffman ble delvis lest mot sin hensikt, som om han mente at alt sosialt liv handler om makt, stigmatisering og innramming. Foucault, som levde noe lengre enn Goffman, ble tolket på samme måte. Disiplineringen gjalt alltid og overalt. Foucault fikk anledning til å imøtegå denne tilsvarende forflatende tolkning av hans teori – Goffmans rammeanayse og Foucalts disiplineringssystem handler mye om det samme.
Det stemmer ikke, sa Foucault i et sent intervju (gjengitt i boken Remarks on Marx, 1991) at makten bare er allestedsnærværende eller overalt. Den utøves på noen måter av alle, men særlig av visse grupper og klasser. Foucault ble her tydelig på at bl.a klasseanalyse er viktig for disiplineringsanalyse og diskursanalyse, og kritisererer forflatende tolkning av hans teori. Goffman ville vært enig.
