Noe av det mest spennende, når man får tid, er å lese bøker. Her er noe nytt, kort fortalt, selv om jeg ikke har lest dem fra perm til perm ennå.
Judith Bennetts History Matters – Patriarchy and the Challenge of Feminism (2006)
er et varmt og klokt forsvar for “women’s history” som disiplin, for å se på kontinuitet og ikke bare forandring (særlig på hennes spesialområde, fra sen middelalder til tidlig moderne tid), og for å utvikle bedre historisk forståelse av diskriminerende strukturer.
Bennett skriver: “Patriarchy does have a history, one that is inherent to the feminist project of women’s history. Patriarchy might be everywhere, but it is not everywhere the same, and therefore patriarchy, in all its immense variety, is something we need to understand, analyze and explain. If we have the courage to make patriarchy – its mechanisms, its changes, its forms, its endurance – a central problem of women’s history, we will not only write better history but also history that speaks more strongly to central feminist concerns.” (s. 54) Ikke overraskende, med dette utgangspunktet, skriver hun “I emphatically believe feminism is in their [men’s] interest too.” (11). Hun gir en klar og vittig gjennomgang av sex vs gender-debatten, og merker seg, at med Laqueur “even sex itself is gender”…”what a muddle!” (17).
Markus Dirk Dubber: The Police Power – Patriarchy and the Foundations of American Government (2005).
Pussig med “patriarchy” – en visstnok utbrukt term, som likevel dukker opp igjen. Her brukes den på en utdypende måte i forhold til makt, ikke postmoderne alment, men historisk presist – hvordan den moderne maktstrukturen ble formet ut fra kongemakten i tidlig moderne tid (”kongens fred”). Det er interessant at han legger vekt på germansk, ikke bare romersk, historisk tradisjon i oppbyggingen av rettsvesenet i Europa og USA, datidas ”eurosone”. Han gir interessante videretolkninger av bl.a. Focault, og har fått med seg Carol Pateman’s seksuelle kontrakt og den problematiske, delvis villedende og iallfall sterkt kjønnete skillelinjen mellom ”offentlig” og ”privat”.
Men – hvorfor gidder en forsker trekke inn den angivelig foreldete glosen “patriarkat” i en studie av politimakt? Dubber skriver: “By patriarchy I mean, quite literally, government of the family, as household, by its head (ordinarily the father), as householder, and, more loosely, the power associated with this form of government.” (s. 220). Her kan vi sette strek under “the power associated with”. Dubber bygger på den bredere forståelsen som ble utviklet i feministisk teori, som Sylvia Walby’s Theorizing Patriarchy. Andre har ment at patriarkat bare kan brukes om direkte familiemakt, ellers blir det empirisk uforsvarlig (jfr. Gøran Therborn’s Between Sex and Power, og paper på STK symposium, Juni 2008). Dubbers bok er et argument mot dette. Det er ikke tilfeldig at han skriver om Carol Pateman’s “classic account of patriarchy” (220), selv om man nok kunne ønsket at denne tråden var mer tydelig sentral i forståelsen.
Har man først gitt fanden lillefingeren – begynner man å interessere seg for ”patriarkat”, kommer debatten om ”verdi” opp igjen også. To gode nye bøker om dette, er David Graeber: Toward an Anthropological Theory of Value, og Stephen Gudeman: Economy’s Tension (2008). Begge er myteknusere i forhold til neoliberal verditeori; Gudeman er mest “hardcore”, Graeber mest kjønnsbevisst. Graeber skriver f.eks.: “Rather than “economizing” their efforts, Trobriand men are actively trying to perform unnecessary labor; then they give the products away to their sister’s families.” (s. 7). Han kritiserer Bourdieu for et “formalistic view of economic action”, “pretense of generosity hides self-interest”, og hevder at Bourdieu ender opp med “a sort of across-the-board principle of Sartrean bad faith” der “gifts are always part of a game of dominance” og egoismen hersker. Graebers diagnose er at Bourdieu tok “the ‘unmasking’ of the critical project too far” (s 27-30).
Gudeman nevner Zizek og “the Hegelian logic of retroactive reversal of contingency into necessity” (s. 25), og går på noen måter dypere ned, selv om den er mindre tydelig kjønnsbevisst – snarere, reduserende (se f eks. s 102, der kjønn nærmest ”stikker innom” økonomien). Samlet tror jeg begge forfattere hadde hatt nytte av å ta mer sentralt inn det perspektivet som Bennett (og Pateman, Walby og andre feministiske forskere) har utviklet. Norsk kjønnsforskning teoretiserte verdi og patriarkat, produksjon og reproduksjon allerede på 1980-tallet; det er interessant at trenden går i retning av at dette kommer opp igjen.
