Despite his puerile, provocative and sometimes sexist lyrics, there is no escaping that Zappa remains a musical giant. Give him the right (underpaid) orchestra, and he would perform on his guitar like a time machine. Amazing fact: I steered ar0und Zappa for fifteen years, 80-95, after an early interest, having got tired of the man’s monochromatic output. Turns out, I was wrong. I started listening seriously to his modernist music about fiften years ago, enjoying greatly his LPs Hot Rats and Waka Jawaka, and others, on the way. Strange that such a megalomaniac didn’t see his own greatest mission as guitarist, but then again, the pieces for his guitar work were not written when he played them, so he had to start the whole thing himself.
Zappa was not a giant, for me, but more like a bit older contemporary, who often took off in odd directions, in the late 60s and 70s, though I loved parts on his early LPs like “We’re only in it for the money”. All the more enjoyment, therefore, for reassessing these albums anew and getting the taste for his concert work, like Zappa: Guitar (2 x LP from concerts 89-84) and Shut up and play your guitar (3 x LP). Zappa’s instrument work is sometimes too insistent, perhaps too coffein-driven, to my ears, but the musical innovation factor is very good. For biography, cf Miles, Barry 2004: Zappa – a biography, Grove Press, New York
Noe av det mest spennende, når man får tid, er å lese bøker. Her er noe nytt, kort fortalt, selv om jeg ikke har lest dem fra perm til perm ennå.
Judith Bennetts History Matters – Patriarchy and the Challenge of Feminism (2006)
er et varmt og klokt forsvar for “women’s history” som disiplin, for å se på kontinuitet og ikke bare forandring (særlig på hennes spesialområde, fra sen middelalder til tidlig moderne tid), og for å utvikle bedre historisk forståelse av diskriminerende strukturer.
Bennett skriver: “Patriarchy does have a history, one that is inherent to the feminist project of women’s history. Patriarchy might be everywhere, but it is not everywhere the same, and therefore patriarchy, in all its immense variety, is something we need to understand, analyze and explain. If we have the courage to make patriarchy – its mechanisms, its changes, its forms, its endurance – a central problem of women’s history, we will not only write better history but also history that speaks more strongly to central feminist concerns.” (s. 54) Ikke overraskende, med dette utgangspunktet, skriver hun “I emphatically believe feminism is in their [men’s] interest too.” (11). Hun gir en klar og vittig gjennomgang av sex vs gender-debatten, og merker seg, at med Laqueur “even sex itself is gender”…”what a muddle!” (17).
Markus Dirk Dubber: The Police Power – Patriarchy and the Foundations of American Government (2005).
Pussig med “patriarchy” – en visstnok utbrukt term, som likevel dukker opp igjen. Her brukes den på en utdypende måte i forhold til makt, ikke postmoderne alment, men historisk presist – hvordan den moderne maktstrukturen ble formet ut fra kongemakten i tidlig moderne tid (”kongens fred”). Det er interessant at han legger vekt på germansk, ikke bare romersk, historisk tradisjon i oppbyggingen av rettsvesenet i Europa og USA, datidas ”eurosone”. Han gir interessante videretolkninger av bl.a. Focault, og har fått med seg Carol Pateman’s seksuelle kontrakt og den problematiske, delvis villedende og iallfall sterkt kjønnete skillelinjen mellom ”offentlig” og ”privat”.
Men – hvorfor gidder en forsker trekke inn den angivelig foreldete glosen “patriarkat” i en studie av politimakt? Dubber skriver: “By patriarchy I mean, quite literally, government of the family, as household, by its head (ordinarily the father), as householder, and, more loosely, the power associated with this form of government.” (s. 220). Her kan vi sette strek under “the power associated with”. Dubber bygger på den bredere forståelsen som ble utviklet i feministisk teori, som Sylvia Walby’s Theorizing Patriarchy. Andre har ment at patriarkat bare kan brukes om direkte familiemakt, ellers blir det empirisk uforsvarlig (jfr. Gøran Therborn’s Between Sex and Power, og paper på STK symposium, Juni 2008). Dubbers bok er et argument mot dette. Det er ikke tilfeldig at han skriver om Carol Pateman’s “classic account of patriarchy” (220), selv om man nok kunne ønsket at denne tråden var mer tydelig sentral i forståelsen.
Har man først gitt fanden lillefingeren – begynner man å interessere seg for ”patriarkat”, kommer debatten om ”verdi” opp igjen også. To gode nye bøker om dette, er David Graeber: Toward an Anthropological Theory of Value, og Stephen Gudeman: Economy’s Tension (2008). Begge er myteknusere i forhold til neoliberal verditeori; Gudeman er mest “hardcore”, Graeber mest kjønnsbevisst. Graeber skriver f.eks.: “Rather than “economizing” their efforts, Trobriand men are actively trying to perform unnecessary labor; then they give the products away to their sister’s families.” (s. 7). Han kritiserer Bourdieu for et “formalistic view of economic action”, “pretense of generosity hides self-interest”, og hevder at Bourdieu ender opp med “a sort of across-the-board principle of Sartrean bad faith” der “gifts are always part of a game of dominance” og egoismen hersker. Graebers diagnose er at Bourdieu tok “the ‘unmasking’ of the critical project too far” (s 27-30).
Gudeman nevner Zizek og “the Hegelian logic of retroactive reversal of contingency into necessity” (s. 25), og går på noen måter dypere ned, selv om den er mindre tydelig kjønnsbevisst – snarere, reduserende (se f eks. s 102, der kjønn nærmest ”stikker innom” økonomien). Samlet tror jeg begge forfattere hadde hatt nytte av å ta mer sentralt inn det perspektivet som Bennett (og Pateman, Walby og andre feministiske forskere) har utviklet. Norsk kjønnsforskning teoretiserte verdi og patriarkat, produksjon og reproduksjon allerede på 1980-tallet; det er interessant at trenden går i retning av at dette kommer opp igjen.
Today, Norway’s largest newspaper Aftenposten published the following debate article from the Conservative party’s (Høyres) leader, Erna Solberg, celebrating former prime minister Jan P. Syse, who would have been 80 this day, 25 November 2010.
Syse, Solberg remarks, was very much located in the conservative tradition. Syse argued that the private property is the fourth right (beyond the French revolution values of freedom, equality and brotherhood), securing the right of the individual against the state. Solberg also describes Syse as a cooperation man, and notes his idea of “co-property democracy” (medeierdemokrati).
This blog is for research, not politics, but these ideas are interesting for research. The co-property democracy idea strikes a broad chord for example in working life research, although it is hard to achieve.
Honours to a good man, and to a woman for making the point.
For many years I had a web homepage made with Ventura Publisher. Much as I love that program, especially for long paper publications, I have switched to WordPress, thanks to the help of my son Lasse Gullvåg Sætre. The new solution allows blogging, and other facilities.
If you find this page useful, have comments, or problems, please post a blog comment under Technology.
Searching this page you can find a lot of research material. Some links may not work yet, images not show, etc.
At kjønnsforskere bør lese mer naturfag, er ett av inntrykkene fra vårens debatt. Her er ti bøker jeg har hatt glede av.
1 Først, underholdning – som er noe mer enn underholdning.Paolo Bacigalupi: The Windup Girl. Et biomareritt som går Margaret Atwoods gode romaner på samme tema (Oryx and Crake, og Before the Flood) en høy gang. Vi er i en framtid der genpatenter og miljøkrise har løpt løpsk. På linje med Margareth Atwoods bøker har The Windup Girl et feministisk perspektiv, uten at det blir påklistret. Hovedpersonen er en genpatentert ”trekkopp”-jente. Thailand og Østens kultur er del av rammen. Interseksjonalitet, mann/kvinne, thai/fremmed, øst/vest, fattig/rik osv er vevd inn i plottet. Jeg vurderer den som beste science fiction-roman på lenge. Alt i alt kanskje ikke helt på høyde med LeGuin’s The Left Hand of Darkness, i det underliggende humanistiske budskapet, men hvem kommer dit, da, og desto mer gledelig å registrere nye stjerner på denne himmelen.
2 Så, til fag. Stephen Dawkins, The Selfish Gene, jubileumsutgaven tredve år seinere, der vesentlige avsnitt er revidert, deriblant forklaringen av kjønn – meget interessant. Dawkins’ nye forklaring av kjønn går i retning av at en liten forskjell blir utvidet over tid. Han skriver formidabelt klart og tydelig (like det, eller ikke). Jeg ender opp med sympati for prosjektet.
Han er f.eks ikke ute etter å bevise patriarkat eller mannsdominans, tvert om, han spekulerer flere ganger på hvorfor ikke heller hunnene har makta – man kunne kanskje ventet det, evolusjonært. Dawkins bygger på Darwin, som var radikal for sin tid ved å betone hunnenes maktfulle rolle i makevalg. Hovedsaken er at Dawkins beskriver kjønnsdifferensiering og ikke kjønnsstratifisering – selv om han ikke er så klar på dette skillet, og bruker ord som ”asymmetri”. Han beskriver kjønnsulike (ikke nødvendigvis rangerte) strategier særlig i forhold til makevalg. Det han beskriver, rimer med hva jeg har sett i egen (menneske)-forskning, tolket som langsiktige og underliggende tendenser. Altså atferdsmønstre ut fra mer ultimate betraktninger, i biologiens ordbruk.
3 Daniel Dennett Darwin’s Dangerous Idea – en annen fersk klassiker. Ikke ferdig med å fordøye denne, men noen poenger er tydelige for meg. Blant annet, det holder ikke at genene selv-repliserer seg, eller søker mot dette (a la Dawkins). Det reproduktive apparatet må være tilstede. Ser man det! Dermed øker sjansen for å være på talefot med kjønns- og likestillingsforskningen. Vi har et felles anliggende, i retning av faktiske overlevelsessjanser for barn, faktiske omsorgsbetingelser.
4 Ridley Nature via Culture. Igjen, tar tid å fordøye. Det var dette med samspill. Både proksimate og ultimate hypoteser. En bok i samme gate, men med et mer begrenset tema, er Daniel Levitin:. This is your Brain on Music – som imidlertid ikke helt har Ridley’s avanserte interagerende perspektiv. Nature via Culture blir kanskje en klassiker – den er iallfall en tankevekkende oppdatering. Ridley staver ut hvordan en ”blankt ark”-teori om mennesket kan bli like ekstremistisk og autoritær som en ”arv er alt” teori, som er nyttig.
For en sosiolog som har fått med seg hvor begredelig feil Lamarck tok, og hvordan Lysenko ble en stalinistisk agent, er dette med at det sosiale virker tilbake inn på genene litt vanskelig terreng, selv om det overflatisk sett kan virke flatterende for min vitenskap. Her er et sentralt emne for fagdebatt.
5 Jarrett Diamond: Guns, Germs and Steel, og/eller Collapse. Dette er bøker som konkluderer i retning av samfunnskritikk – dårlig (ego, kortsiktig) samfunnsstyring. Som viktig element for å forstå hvorfor samfunn bukker under i det evolusjonære mønsteret i human atferdsøkologi. Kanskje velger genene helt på sitt eget supermarked, isolert hver for seg, men gruppepresset er ikke til å ta feil av hos Diamond. Tar man Diamond på alvor, burde vi vel lete etter demokratiske memer? Særlige tilpasninger som hindrer at skuta går ned fordi de på toppen blir maktsyke, tar feil, osv?
6 Ullica Segerstråle: Defenders of the Truth. Jeg kjøpte den på Mysterud’s anbefaling, han kaller den den beste boka om sosiobiodebatten (jfr 7), og jeg er enig. Tankevekkende at en samfunnsforsker, og en kvinne, kommer best ut. Og vi snakker om hode og skuldre over resten. Hun har gjort dybdeintervjuer med deltakerne og leverer en god idehistorisk analyse. Anbefales varmt. 90 prosent av støyen i debatten hadde blitt borte, hadde folk lest denne.
7 Iver Mysterud: Mennesket og moderne evolusjonsteori. Denne fikk mye skryt da den kom i 2005 men har neppe blitt lest av mange kjønnsforskere. Det fortjener den. Noe av innholdet er diskutabelt, men han markerer vilje til felles søking etter sannhet. Han presenterer kvinner i biologi, og feministisk kritikk av biologi. Jeg er uenig på noen viktige punkter, for eksempel fremstillingen av voldtekt (som om feminister mener at et maktperspektiv betyr at voldtekt mest vil ramme kvinner med makt – det blir for enkelt, vi vet at mange sosiale maktmekanismer tendensielt rammer de svake). Men den som ikke blir smittet av den faglige utforskningsgleden i denne boka må være sløv. Som ”ekstra” legger Mysterud inn ikke bare debatten med feminismen men også et stort appendiks med referat fra bøker, meget nyttig, en indeks, osv. Et imponerende syntetiserende verk.
8 Bongard og Røskaft: Det biologiske mennesket (2010). På et vis, Mysterud light. På et annet, bedre og tydeligere. En mer brukbar bok, for å få inn hovedpoengene. Interessant særlig på utdypingen av miljøperspektiv, at biologi (og alle fag) i dag er i krise, at vi må skjerpe forståelsen av hva som skaper dette. Boka er oppsiktsvekkende radikal i analysen av kapitalismen. Her gis det ikke ved dørene. Bokas første del en litt vel eplekjekk omgang med sjekking/makevalg, som om vi vet at dagens forhold er ca som blant steinaldermennesker. Leseren må tåle noen sleivspart til dum samfunnsforskning (som om de bare var blinde etc). B&R legger stor vekt på seksuell seleksjon. Er det en tendens til å bli litt ”forført” når det gjelder menneskelig seksuell seleksjon? Blant mine randbemerkninger står ”hva med sult, barnedødelighet?” Andre biologer toner seksuell seleksjon ned (jfr Pallen, i nr 10 under, og det er kanskje ikke tilfeldig at det ikke er hovedtema i Campbell og Rice?). Etter å ha begynt å lære meg terrenget i denne debatten, begynner jeg å tenke at det gjelder å se vekk fra veldig lange påfuglfjær. Glem påståelighet, konsentrer om hovedsakene. Og ut fra den vinkelen, har denne boka en del bra ting.
9 Wilkinson og Picket: The spirit level (2010). Kapitalismekritikken, eller skal vi heller kalle det samfunnsansvaret, i Det biologiske mennesket er del av en trend. Se for eksempel Paul Gilbert, Medfølelse og mindfulness – fra selvkritik til selvværd (The Compassionate Mind) (2010) – en evolusjonsorientert psykolog som skriver i samme retning. Med støtte fra andre, som Oliver James: The Selfish Capitalist – Origins of Affluenza (2008). Dette kan sees som forpostfektninger. Med The Spirit Level kommer tyngre sosiologisk artilleri på banen. De hevder at forskning nå beviser at neoliberal kapitalisme med store sosiale forskjeller ikke fungerer bra, hverken for det biologiske eller det menneskelige miljøet.
Et hovedpoeng i The Spirit Level er at det ikke bare er bunnen som rammes, eller de svake i samfunnet. Det er alle, hele systemet. Alle får mindre helse, mer kriminalitet osv., dersom ulikhetene øker. For eksempel, mer inntektsulikhet gjør hele befolkningen mer utsatt for fedmeproblemer.
Dette er sentralt for tverrfaglig proksimat/ultimat hypotesetesting. Kan det være at de selviske genene, sammen, gitt deres objektive betingelser, inkludert det reproduktive apparatet (Dennett), oppfører seg på måter vi ennå ikke har forstått? Kanskje arter ikke driver gruppe- eller slekts-seleksjon, det er mest det individuelle som teller, eller det enkelte genet (Dawkins), men likevel, at dette individet også er en gruppedeltaker? Vi er både altruister og egoister, i skiftende mønstre, og samspill og konflikt er det interessante her?
Videre, kan det være at målet ikke er maksimalt avkom (muligens, en tanke påvirket av et kapitalistisk samfunn) men heller, optimalt avkom? Ut fra interesse for økonomi, inkludert den marginale revolusjonen i økonomifaget, undrer det meg at sosiobiologi kan ta dette med flest mulig som så gitt.
10 Skal man lese seg opp på sosiobiologi, må man ha grunnlagsmaterialet i orden. Jeg bruker Campbell & Rice: Biology (2008), og har glede av den blant annet fordi store deler er meget godt pedagogisk presentert, men den er dessverre tynn på soiobiologi. Som introduksjon til hele feltet anbefaler jeg Marc Pallen: The Rough Guide to Evolution, en mer enn vanlig god innføringsbok, som har fått skryt i fagpressen.
Skal vi godta små studier som forteller om store endringer? Eksempel, har menn blitt mer eller mindre tolerante overfor sammekjønnskjærlighet mellom menn, mer eller mindre homofobiske? Har menns foreldreorientering endret seg mye, de siste tiårene, eller lite?
Trenger vi representative studier, og hvordan får vi dem?
Denne bloggsiden er en invitasjon til debatt.
