Kvinnepolitiske nøkkeltekster – Kapitalen som kjønnspolitisk tekst (1991)
Hvorfor ble marxistisk teori og praksis så mannsorientert – og mannsdominert? Selv om Marx og Engels erklærte seg som tilhengere av ‘kvinnesaken’?
Det spør jeg om, og gir noen svar på, i denne lille artikkelen fra 1991: «Kvinnepolitiske nøkkeltekster – Kapitalen som kjønnspolitisk tekst».
Jeg har ikke sett artikkelen siden dengang da, men fant den da jeg nylig ryddet kontoret mitt på STK. Det var tidsskriftet Nytt om kvinneforskning som ga den status som «kvinnepolitisk nøkkeltekst», men hvor mye nøkkel den ble, vet jeg ikke. Den er ukjent for de fleste tror jeg.
Les den her: Holter Kapitalen som kjønnspolitisk tekst 1991
I denne teksten er det ikke lenger «kjønn» som dras inn i laboratoriet for marxistisk analyse, slik det hadde vært i mange av mine tidligere tekster. Her er det er omvendt. «The tables are turned». Jeg tar i stedet med marxismen inn på kontoret til dr Freud, med farsfigurer, macho-atferd og det hele. Iallfall til venteværelset hans! Jeg tolker Marx’s teori ut fra sosialpsykologi og feministisk teori.
To ting gjør at jeg tenker at artikkelen er verd en (gjen-)lesning. For det første er den prinsippiell og tar opp hovedsaker i en stor marxisme-feminisme debatt. For det andre visste jeg hva jeg skrev om, når det gjalt Marx. Jeg hadde jobbet i mange år med å lese og tolke hans beste skrifter, bl.a. Grundrisse og Kapitalen. Jeg hadde Marx og Engels Collected works i hylla. Så artikkelen har en god del dybde, selv om den er kortfattet. Kjernen i dette var at jeg hadde kommet fram til at Marx’s økonomiske modell var mannsorientert, selv om den ikke sa dette åpent. Han antydet at kvinners arbeid og reproduksjonsarbeidet bl.a. i husholdet var sentralt viktig for «totalkapitalen» i samfunnet, altså noe helt annet enn f.eks. Lenins tanke om at dette bare handlet om tilbakeliggende «husslaveri». Men Marx utviklet aldri dette. Hadde han gjort det, kunne situasjonen senere ha vært annerledes. Mannsdominans på venstresiden gjorde at dette heller ikke ble utfordret på høyresiden.
Marxismen som oppsto i annen halvdel av 1800-tallet skulle være den «vitenskapelige» versjonen av frigjøring i det moderne samfunnet, inkludert frigjøring av kvinnene. På 1900-tallet ble den i stedet i høy grad en affære mellom menn, som kvinner til en viss grad kunne være med på – når det passet de mektige mennene. Jeg hadde beskrevet dette tidligere, bl. a. den empiriske utviklingen i Soviet i 1984-artikkelen «Sosialismens herredømme – kvinner og menn i Sovjetøkonomien», Materialisten 4 / 1984, 41-62, som kan leses ved siden av denne.
Den kortvarige feiring av fri seksualitet og flytende kjønn etter revolusjonen i Russland blir gjerne omtalt som utopisk og urealistisk. Hva om man hadde gått inn for saken? Ville det gitt kortvarige tilbakeslag i Europa den gang? Utvilsom ja. Men på sikt? Det som skjedde, med Stalin, var at et ørlite “pusterom” for frihet, ble kneblet.
Debatten om kjønn i dag vitner om at temaet ikke er “marginalt” i forhold til politikk og økonomi. Det er helt sentral. Dette har blitt tydelig de siste ti årene, med stadig flere “sterke menn” som statsledere, verden over, som innfører innskrenking av abort, begrensning av fritt samliv ut fra egen seksualitet, osv, som sentralt for sin politikk. Hvorfor gjør de det? Kanskje fordi de vil gjenopprette “den mannlige forsørgerkontrakten” men et tilhørende scenario av “trygge familieverdier”. Fordi de kan bygge på eksisterende stor kjønnsdifferensiering i arbeidslivet. I tråd med – tilmed – Marx.
